Byen overgikk alle mine forventninger. Nå hadde jeg ikke hatt så mye tid å forvente. Men det er kanskje en god ting. Jo lavere forventning, jo større opplevelse. Men det er en kjærlighetshistorie. Jeg forelsket meg i denne byen. Denne salige blandingen av gammelt og nytt. Orientalsk og vestlig. Markeder og kjøpesenter. Rønner og luksusvillaer. Boliger bygget på gamle bymurer. Fantastisk vakre bygninger, mennesker og liv overalt. Farger. Røyk fra restauranters bakeovner og fra vannpiperøykende gjester. Musikk. Kebab. Hjertet mitt.
Vi går i en saueflokk. Vi har et mål. Vi skal lære og høre. Vi skal oppleve og føle. Vi skal vite noe om dette stedet. Vi går forbi gamle koner i skaut som selger fine hjemmestrikkede tøfler og litt juggel. Lukten av ristede kastanjer og grillede maiskolber fyller luften. Og forann oss er en mektig bygning. Seks minareter. Den ser da virkelig grå ut. Helt til du kommer inn. Hvis estetikk var kriteriet for å bli religiøs hadde jeg nok vært det. Det er uendelig vakkert. Blått. Jeg fylles av en ro. Jeg har et sjal rundt hode. Vi hvisker til hverandre. Vi har ikke sko på beina. Estetikken krysser religiøse grenser. Den snakker til meg selv om jeg egentlig ikke hører til der. Men det føles som man er hjemme. Man er hjemme der det er vakkert. Vakkert.
Dagene som følger er det mye vakkert som metter øynene våre og fyller oss med beundring. Vi liker å ha historiens sus som en varm pust i nakken. Vi lærer, vi lever, vi fotograferer, vi ler, vi flørter, vi spiser og drikker. Vi nyter.
Vi blir hentet på hotellet og kjørt av en kjekk tyrker med snille øyne. Vi gleder oss. Nå skal vi bare slappe av. Vi henter også en amerikaner. Men han er mann, så vi ser ikke noe mer til han. Vi skal nemlig separeres fra mennene. Vi skal kle oss nakne. Når vi kommer inn døren lukter det litt jord og gammelt. Vi oppdaget etterpå at hamamet var bygd på 1400-tallet. Så kanskje ikke rart det føltes litt slitent? En dame følger oss opp i noen små rom der vi kan skifte. Ta av alt. Vi tar av oss alt. Litt nølende og sjenerte. Vi tar handduken rundt oss og går ned. Hun følger oss inn. Det er benker av marmor rundt veggene og vannkilder. Hun setter oss ned, tar en plastbalje og heller varmt vann over oss. På midten er det en stor marmorplate der folk blir peelet og massert. Damene er alle nakne eller nesten nakne. Damer i alle fasonger. Vi er litt sjenerte til å begynne med. Men etterhvert føles det naturlig å gå rundt naken. Vi er i sauna med peppermynteolje før vi blir peelet, massert og vasket. Etterpå kan man gå i bassenget. Du kommer ut derifra som en nyfødt. Med babyhud, ingen sjenanse for din nakne kropp og en velvære i kroppen som forhåpentligvis sitter i lenge.
Forhåpentligvis vil jeg og Istanbul ha mer enn en date.
tirsdag 5. april 2011
mandag 4. april 2011
Confusious
Av og til skjønner jeg det ikke. Jeg fatter ikke hvordan verden henger sammen. Jeg skjønner ikke om det er noe mellom linjene, eller hva som er der. Jeg vet ikke engang hva som er linjene. De har blitt uklare. Det gjør meg usikker, samtidig som det fyller meg med ro. Og kjærlighet. Hvor kommer all denne kjærligheten fra? Jeg vil at ting skal stå i linjene. Ingenting imellom. Klare linjer med svarte bokstaver. Så jeg vet. Jeg vil vite det.
Kanskje
Kanskje jeg en dag kan elske henne.
Kanskje jeg en dag kan vedkjenne meg henne.
Kanskje jeg en dag kan være henne. Uten skam, uten frykt, uten hjelpesløshet.
Kanskje jeg en dag kan være hel.
Kanskje jeg en dag kan føle med alt.
Kanskje jeg en dag er min.
Kanskje jeg en dag elsker meg. Denne personen jeg er redd. Denne jenta jeg ikke helt vet hvordan ble slik.
Kanskje jeg den dagen jeg elsker meg selv ønsker å være meg. Ingen andre. Bare meg.
Kanskje jeg en dag kan vedkjenne meg henne.
Kanskje jeg en dag kan være henne. Uten skam, uten frykt, uten hjelpesløshet.
Kanskje jeg en dag kan være hel.
Kanskje jeg en dag kan føle med alt.
Kanskje jeg en dag er min.
Kanskje jeg en dag elsker meg. Denne personen jeg er redd. Denne jenta jeg ikke helt vet hvordan ble slik.
Kanskje jeg den dagen jeg elsker meg selv ønsker å være meg. Ingen andre. Bare meg.
søndag 13. mars 2011
Symbolverden
Vår verdensforståelse bygger på symbolforståelse. Vår verden er bygd opp av symboler som snakker med hverandre og som gir betydning for oss og i et offentlig meningsunivers. Noen symboler er private, noen universelle. Symolene er vår skatt.
Fivehundredtwentyfivethousandsixhundred minutes
Det fyller meg opp. Hele magen er full av det, brystet, tærne, føttene, hendene, huden, organene. Det puster gjennom meg. Jeg er fanget i det, jeg kommer meg ikke ut av det..Det oppsluker hele min verden i dag og det blir meg, jeg er der, det er meg. Alt. Jeg frykter det, men tar i mot det. For det er skummelt. Veldig skummelt. Men jeg kan ikke unngå det, for det lar seg ikke unngå. Jeg må være i det. Kanskje for alltid. Kanskje ikke. Men framtiden er jo ikke. Famtiden er ikke nå. Nå er nå og jeg er her og det puster gjennom meg.
Det er stort og rosa og ganske fluffy. Det er litt skummelt, men mest godt. Og jeg håper. Håpet er også rosa i dag. Garanert!
Det er stort og rosa og ganske fluffy. Det er litt skummelt, men mest godt. Og jeg håper. Håpet er også rosa i dag. Garanert!
mandag 17. januar 2011
Natten
Det er alltid vakkert om natten. Uansett hvordan været er. Uansett om det er stille eller drønnende. Natten er min. Den gir meg en slags indre ro. En ensom ro. Men en ro. Det gir meg fredå vite at natten min alltid er vakker. Ensom og vakker og min. Natten er den elskeren som aldri kan bli helt vår. Det er den roen som gir oss det vi ikke trenger og holder oss borte fra det vi virkelig vil ha. Natten er som den vakre elskeren som beslaglegger hjertet vårt, men aldri gir noe tilbake. Verden er et vakkert sted i mørket, men vi kan ikke leve der. For noe mangler.
Abonner på:
Innlegg (Atom)