Jeg kan

Noen ganger er jeg overbevist om at jeg ikke kan noen ting. At jeg ikke duger i sammenligning med alle de andre. At min stemme ikke er verdt å høre. Jeg tror at de ikke bryr seg. At de ikke ville merke det om jeg forsvant. At jeg ikke har gjort noe inntrykk på noen. At jeg er usynlig og ubetydelig.

Men jeg har faktisk noe å komme med. Jeg kan noe. Jeg er lite flink til selvhevdelse. Jeg er lite flink til å vise hvem jeg er og hva jeg kan. Jeg er lite flink til å ha tro på meg selv. Hvor mye lettere det hadde vært dersom jeg ikke overanalyserte alt..

Men jeg kan noe. Jeg har ting å komme med. Noen ganger tenker jeg noe og tør ikke si det høyt i tilfelle det jeg tenker ikke er godt nok, eller jeg ikke skal klare å argumentere godt nok for mine synspunkter uten å ha betenkningstid. Jeg kjenner mine svakheter godt, men jeg burde kjenne styrkene mine like godt..

Jeg kan en del om antropologiske og sosiologiske tilnærminger til rel.vit (eller ikke såååå mye, men jeg kan noe).
Jeg kan ganske mye om populærkultur som medium for nyreligiøsitet
Jeg kan lage mat
Jeg kan ta feil "buss" i Ghana og komme til en landsby som heter Koforidua når jeg skal til storbyen Koforidua fem timer i motsatt retning og klare å ikke frike ut, men gå langs en rød støvete landevei til jeg finner noen mennesker å spørre om hvor jeg kan ta buss tilbake.
Jeg kan reise alene i Asia og komme meg hjem i en bit.
Jeg kan portugisisk (jeg kan også det brasilianske flørtespråket til en viss grad :p)
Jeg gir ofte opp når jeg blir irritert, men som oftest er det midlertidig. Jeg gir ikke opp når det gjelder
Jeg kan hekle ;)
Jeg tror jeg er en god venn for de jeg er glad i.
Jeg kan drikke vodka som en ekte nordlending og cachasa som en ekte brasilianer.
Jeg er veldig flink å drepe planter (that reminds me... Vann til planta mi).
Jeg er en effektiv kakerlakkdreper (derfor tar man meg med på reise.. :p).
Jeg kan og er sikkert flere ting, men tenkte jeg skulle publisere dette uforskammede skryteinnlegget nå.

Cogito ergo sum

Selv om denne bloggoverskriften ser ut til å avsløre et intellektuelt filosofisk innlegg, kan jeg ikke love at det blir så veldig intellektuelt. Jeg tenker, derfor er jeg. Men hva når man tenker så mye at man ikke er. Krishna ba meg skrive noe snart for hun er lei av å ikke ha noe å lese :p Ja, her mitt livs papaya, her kommer det. Som de fleste som kjenner meg vet, kan jeg leve en del i mitt eget hode. Som oftest er det faktisk ikke en negativ ting. Det foregår en del kreativt og kanskje også intellektuelt inni der. Men når tankebanene mine ikke kan flytte seg mer enn skinnene til bybanen, det er da det blir et problem. Det kan være kjedelig å ta bybanen frem og tilbake i det samme sporet hele dagen. Eller hva tror dere. Dårlig eksempel?

Nuhvell. Høsten er ikke min årstid. Jeg kan noen dager kjenne hvor friskt og fint det er med kald vind i ansiktet, nydelige farger og hvor deilig det er med den bleike høstsola som enda har noen varmende stråler. Men høsten tapper meg også for krefter. Det er bare noe som forandres inni meg og jeg har lyst å rømme. Jeg har lyst å flytte ut av meg selv og bare være noe annet. Tenk å kunne vært vinden. Men her er jeg.

I dag kjente jeg noen velkjente smerter i mellomgulvet. Den typen vondt i magen små barn har når de ikke vil gå på skolen. Men jeg kjente den på skolen. Jeg trodde jeg kunne kontrollere det. Men jeg klarte det ikke. Hjertet mitt raste av gårde med meg og pusten klarer bare ikke å holde følge. Og verden bretter seg rundt meg og stenger meg inne. Jeg tror den er svart. Verden. Men etterpå har den farger igjen. Og jeg vet aldri hvordan jeg kunne tro at verden var så annerledes enn den er. Verden er bare det den er. Og siden jeg er en del av den, er jeg bare det jeg er. Men jeg er ikke nødvendigvis det jeg tror jeg er. Nå er det nesten som jeg ikke følger mine egne tanker.

Jeg mister helt kontrollen over livet mitt noen ganger. Og jeg tror det er derfor det skjer. Når jeg føler sterkt at jeg mangler kontroll så mister jeg også kontroll over kroppens reaksjoner. Det er bare sånn. Så nå må jeg klare å ta tilbake kontrollen og kjenner at det er godt jeg vet at noen kan hjelpe meg. Alt skal få komme ut. Let the healing begin.

Men dagen i dag har vært full av gode overraskelser. Og i bunn og grunn har den vært en god dag. Jeg fikk et spark i rumpa når det gjelder å ta tak i mitt eget liv og fikse det. Takk! Jeg har bestilt meg time for å få rotet litt opp i topplokket med en profesjonell. Jeg har fått frisk luft, god middag, lest litt Mary Douglas og sett en skikkelig feel-good-film.

Jeg er:
-Takknemlig for at det finnes noen folk som kan sparke meg i rumpa og være der akkurat når jeg trenger å vite at verden innebefatter flere mennesker enn bare meg.
-Takknemlig for at noen mennesker bare er gode og ærlige.
-Glad for at jeg fortsatt har evnen til å glede meg over ting. At verden ikke er konstant svartmalt.
-Takknemlig for at jeg kan klare å være reflektert og ikke mister meg selv.
-Stolt for at jeg endelig har gått og sagt til noen at jeg trenger hjelp.
-Glad for at jeg nå har mulighet til å få hjelp.

Jeg gleder meg til:
- Å henge med Christine på torsdag (lei for at eg ikke holdt avtalen vår i dag..).
- Å besøke Marthe i Edinburgh.
- Å ha HAU-tapas på fredag.
- Å ha levert eksamener som jeg kan stå inne for (for jeg vet jeg kan klare det).
- Det er premiere på Harry Potter.
- Handle julegaver.
- Begynne med masteren min.

Beklager at jeg spyr ut alt dette til dere. Det er ikke for å fiske etter sympati, men for å si til dere og universet at jeg har bestemt meg for at selv om noen dager er jævlige, så skal jeg klare alt jeg har satt meg som mål. Jeg trenger bare litt hjelp.

Det gjør ingenting at dere vet det. For jeg skammer meg ikke over det. Jeg kan, jeg vil og jeg skal få til det jeg vil.