Writing

"Writing is a form of personal freedom. It frees us from the mass identity we see all around us. In the end, writers will write not to be outlaw heroes of some underculture but mainly to save themselves, to survive as individuals."
(Don DeLillo)

Ordets makt

De siste ukene har jeg lest mer en jeg har gjort på svært lenge. Og det var godt å oppdage at litteratur fortsatt forandrer meg. Ei god bok er ei som forandrer min verden og gjør at jeg tenker i baner jeg aldri eller sjeldent har før. Jeg oppdager meg selv i andre sine ord. Jeg oppdager verden i det de skriver. Jeg oppdager sannheter og løgner jeg ikke har tenkt på før. Jeg blir et nytt vesen i mitt gamle.

Kunnskap er makt sies det. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er makt jeg ønsker. Jeg tror det er forståelse. Følelsen av at man ikke er alene. Følelsen av at man ikke er den eneste som føler og tenker slik. En god bok er en som får deg til å fatte. Får deg til å se alle de tingene du visste var der, men aldri kunne fatte. De trenger ikke en gang å eksistere. Så snart du har lest dem er de sannheter og virkeligheter. Av og til er det synd man ikke kan leve der. Men kanskje det er det menneskelig natur som er slik. Lengte etter det som mangler, som man ikke vet hva er og kanskje aldri kommer til å finne?

Jobb :)

De har spurt meg om jeg kunne tenke meg å jobbe litt mer med Maja. Helger og sånn. Jeg ble veldig gla for tilbudet og takket ja. Da kan jeg komme hjem i helgene av og til for å jobbe og tjene litt penger uten at jeg trenger å finne meg kveldsjobbing i Bergen. Det blir bra.

Øynene

Det jeg husker best er de øynene. Nydelige store brune øyne med myke øyenvipper. Og sårene. Sårene i ansiktet. Sårene som vitnet om at det var blusset opp. Det va ikke lenger bare viruset. Hun hadde blitt syk. Imunsystemet hennes kom snart til å ikke klare det. Jenta var kanskje et år gammel. Hun satt på hoftene til en av de eldre kvinnene. I løpet av vårt besøk der var det tre forskjellige kvinner som passet på henne. Jeg klarer ikke å glemme de øyenene. Jeg kan fortsatt se de noen ganger. Jeg fikk følelsen av at hun var ment for noe stort. At verden trenger henne.

På gulvet ligger det en kvinne. Hennes lår er nesten ikke tykkere enn mine handledd. Hun ligner et bilde fra et hungersnødsherjet land. Men det er ikke hungersnøden som har tatt henne. Det er sykdommen. Øynene hennes er blasse. Nesen, munnen, øynene ser overdimensjonerte ut. Kinnene er bare skinn. Det er bare skinn over en hodeskalle. Jeg forstår ikke hvordan denne kvinnen kan være i live. Rundt dem sitter mennesker i alle aldre. Noen ser unge og sunne ut. Noen ser gamle og syke ut. Som kvinnen på gulvet. Men hun er nok ikke gammel. 30 kanskje. Det er en eldre dame som får meg til å trekke på smilebandet. Hun er et menneske som vet å ta vare på seg selv. Hun kommenterer høylytt og får mange av de andre menneskene til å le. Hun er småfrekk. Alle har sin måte å leve med det. Jeg liker hennes.

Jeg er på et frivillig Hiv/AIDS-støttesenter i Ghana. Jeg er med min afrikanske pappa, Kwaku Boateng (selv om han for så vidt ikke ble min "pappa" før to år senere). Mamma er også med. På dette senteret tilbyr de mat, samtaler og urtemedisiner annenhver uke til denne gruppen. Det er et bedre tilbud enn de fleste har. Medisinene hjelper ikke så mye, forteller Boat meg. Men det kan sinke symptomene litt. De går her mest for å vite at de ikke er alene. Og for å få seg et varmt måltid. Vi hjelper til å dele ut mat og medisiner. Den småfrekke dama henter først et fat mat i den ene køen. Etter å ha spist opp henter hun mer i den andre. Jeg tror jeg er den eneste som legger merke til det. Jeg må trekke på smilebåndet. Vi prater med menneskene og hører på sykepleieren som forteller dem om sykdommen deres. Den lille jenta er bak meg og jeg snur meg stadig for å se på henne. Hun er rolig. Hun gråter ikke. Etter mat og undervisning går alle rundt og snakker med hverandre. Jeg går bort til kvinnen som holder barnet. Hun smiler til meg og gir meg barnet. Hun sier noen ting jeg ikke forstår og en av de andre oversetter. Jeg spør dem hvem av dem som er moren. De rister på hodet og peker på kvinnen som ligger på gulvet. Den kvinnen som ikke har mye igjen. Den kvinnen AIDSen har spist opp. Og hjertet mitt gråter. Jeg tror øynene også gråter. Jeg holder dette vakre barnet, som skulle ha hatt en fremtid. Hun er ikke redd der hun sitter på min hofte. Hun ser på meg og smiler. Legger hodet inn til brystet mitt så hjertet mitt brister. Hun har sykdommen sier damene. Den har brutt ut nylig. Det går fortere med barn. Imunsystemet deres tåler det ikke så lenge. Jeg prøver å ikke bryte sammen. Damene skal snart gå. Jeg gir barnet fra meg. Moren hennes står opp og går. Jeg vet ikke hvor på denne magre kroppen det finnes muskler. Men hun går. Lett støttet av de andre kvinnene. Barnet med de vakre øynene klarer jeg ikke å glemme.

I bilen tilbake hører jeg på radioen at Ghana er på toppen av lista over de afrikanske landene som har minst korrupsjon. Og jeg tenker, det er ikke her korrupsjonen ligger. Det er legemiddelindustrien. Det er verdenssamfunnet. Vi bryr oss ikke. Ikke egentlig, i vår verden av overflod. Jeg vet det. For jeg er denne priviligerte personen. Noen ganger kan jeg glemme. Noen ganger klager jeg over det ene eller det andre. Jeg glemmer øynene, jeg glemmer menneskene og jeg glemmer mine ambisjoner om å gjøre verden til et bedre sted. Men så kommer de øynene til meg i en drøm. Og jeg husker. Og hjertet mitt gråter igjen. For menneskene og fordi jeg hadde glemt dem.

Tristhetens poesi

Alt som er trist er så ufattelig vakkert på en måte. Som om tristheten har en egen poesi. Det indre vemodet har en shakespearisk klang som kan kjennes i dypet av magen et sted. Den gjør depresjonen og tristheten levelig. Angsten har ingen slik side. Angsten mangler poesi. Tristheten kan du leve i. Angsten suger deg inn og tar deg til fange. Den stjeler livet ditt og har ingen selvinnsikt. Angsten er svart og knugende. Angsten kjennes som fysisk smerte et sted under ribbena.

Alt er så vakkert. Så vakkert at det gjør vondt. Men det er poetisk vondt. Det overlever man. Livet balanserer. Tristheten gir en mening til det gode. Tristheten gjør livet godt.

Pandoras box

Når Pandora slapp ut all ondskap i fra krukken (det var ingen boks/eske) var det eneste som var igjen håp. Pandora var den første kvinna; hun ble skapt av jord for å plage menn (ja, for vi vet jo alle at det er kvinnens funksjon). Men siden Pandora har krukken og håpet er hos henne (i krukken) må det bety at håpet for verden da ligger i oss; kvinnene. Eller?