Bergen it is!

Har nå fått tilbud om studieplass i Bergen og takka nettopp ja til det. Det var egentlig greit at valget ble tatt for meg. Men jeg føler litt vemod ved å ikke skulle bo i Tromsø lengre. Men Bergen er større og egentlig så er det jo veldig fint der. Og sånn bortsett fra at de har veldig stygg dialekt (Tromsø har jo vakker dialekt) så kommer jeg nok å like Bergen og bergensere. Mamma var veldig lykkelig. Nå kommer jeg jo til å bo så nært at jeg kan komme hjem av og til. Og venner får jeg vel. Dessuten er det jo mange fantastiske mennesker jeg kjenner som bor i Bergen. Og så har de IKEA! Var der i går. Jeg er litt forelsket. I IKEA. Men å finne en plass å bo tror jeg blir en større utfordring. Det e jo dritdyrt. Har ikkje lyst å betale 4000,- for å bu i kollektiv sammen med 8 andre. 8 stk på et kjøkken må jo bare bli rot og tull. Jeg hadde lyst å bo alene. Men det ordna seg vel. Borghild sa jeg kanskje kunne kræsje på sofaen hennes. Så jeg har den muligheten.

Destiny took care of it for me.
Creation is like an eternal child, playing an eternal game in an eternal garden :D

What to do?

Jeg klarer ikke å bestemme meg. Skal jeg ombestemme meg. Skal jeg pakke hele bilen full igjen å kjøre nordover. Skal jeg dra hjem til Tromsø? Jeg har sendt mail til universitetet i Bergen i dag, bare for å spørre om der er noen sjanse for at jeg kommer inn. Så jeg må kanskje vente på svaret. Men et tilbud skulle ha kommet i midten av måneden, men ingenting kom. Så nå har jeg ikke noe håp om det. Men det kan jo hende det er noen som takker nei til plassen. Men samtidig er det litt usannsynlig. De fleste som søker på master har vel en intensjon om å ta plassen, eller? Det er jo en master. Jeg tror jeg må lage en Bergen-vs.- Tromsøliste for å se hva som er de positive og negative sidene ved hvert av valgene.

Bergen (positive ting ved å flytte dit)
*Det er større en Tromsø
*Det er kortere vinter
*Man kan fly direkte til flere destinasjoner enn fra Tromsø
*Det er kort vei hjem
*IKEA
*Mange koselige folk bor/skal flytte til Bergen

Tromsø (positive ting med å bo der)
*Hele nettverket mitt er der
*Mine fantastiske venner bor der
*Nordlys/midnattsol ;)
*Jeg vet hvor alt er
*Gode venner
*Universitetet er lite og jeg kjenner det allerede
*Jeg savner byen og alle jeg kjenner der
*Location
*Aunegården
*Vennene mine
*Blå Rock
*Inntak på master i januar
*Ingen restriksjoner på antall studenter (?)

Bergen (negative ting)
*Det regner mye
*Jeg har ikke noe å gjøre der uten studiet
*Jeg kjenner ikke så mange
*Jeg har enda ikke fått jobb eller plass å bo
*Det er mer slaps om vinteren (kanskje..)
*Dersom jeg skal søke på master der må jeg vente et helt år
*Da blir studielånet å rente seg (og jeg må betale på det)
*Dersom jeg skal være bare 5 måneder er det vanskelig å finne plass å bo og jobb

Tromsø (negative ting)
*Februar (når vinteren og mørket har vart ei stund)
*Lang vinter
*Usentralt i forhold til å reise
*Vanskelig å finne plass å bo (?)
*Vanskelig jobbmarked (?)

Æsj. Tror jeg trenger hjelp med dette. Anyone??

The value of a person

Når man blir fortalt hver dag i 10 år at man ikke er verdt noe, så gjør det noe med deg. Du prøver å stå i mot det. Prøver å bevise at du har verdi. Men etter en stund tror du bare på propagandaen deres. Du tror dem når de sier du ikke er verdt noe. Nei, du tror ikke. Du VET det. Det blir en sannhet. Sannheten er at du faktisk BLIR verdiløs. Også for deg selv. Og du hater deg selv. Og 10 år etterpå har man det fortsatt liggende der. Rett under huden. Du vet at du ikke er verdt det samme som alle andre. For de har indoktrinert det. Det er ikke mulig å bryte fri. Jeg vil aldri bli helt fri fra det. Fuck skolen. Fuck å være ung og lykkelig. Dersom du havner på feil side hater alle deg. Hvorfor? Du har feil klær, du er tjukk, du er svak, du har rart hår, du har briller, du har rar stemme.. Hva som helst. Egentlig tror jeg bare noen bestemmer seg for at det er noe galt. Dersom det er den rette personen som bestemmer seg for det, kan han/hun skape en unison hatkampanje.

Barn er ondskapsfulle. Og de har sterk gruppetilknytning. Gruppa bestemmer alt. Det er ikke lett å være imot gruppa. Dersom du er på den svakes side blir du ikke respektert. Du blir en av dem. Du blir utfryst. Og ingen vil det. Man lever der. Utenfor. Jeg kjenner jeg blir provosert når noen sier jeg er heldig. Du er heldig som gikk på en liten skole. Du er heldig som vokste opp i et lite miljø. Hvorfor tror folk at dette er en positiv ting. Jeg drømte om å gå på en skole der jeg kunne forsvinne i mengden. Hvor det var så mange elever at noen ikke engang visste hvem jeg var. Der ingen ville legge merke til meg. Der jeg var ikke-eksisterende.

Nå hørtes alt veldig svart ut. Jeg beklager til de som var positive mennesker i livet mitt også disse årene. Men poenget er. Det er lett å miste seg selv og perspektivet på verden når det virker som hele verden er mot deg. Spesielt når du er 7. Men også når du er 15. Men det var nok verst når man var veldig ung. Jeg er glad familien min er slik den er. Jeg elsker dem. Og de har alltid tillagt meg verdi. Takk for det.

Nå tror jeg at jeg har en viss verdi. Men skulle ønske jeg kunne virkelig legge alt det på hylla og si jeg bare har vokst på det. Men jeg har ikke vokst på det. Jeg har vokst på tross av det. De forminsket meg til ingenting. Jeg kan fortsatt bli 7 år. Jeg kan fortsatt komme i situasjoner der jeg føler meg som det ensomme lille barnet. Liten, ubetydelig, hatet, verdiløs. Og jeg hater det. Jeg skal være voksen. Jeg skal oppføre meg og gjøre det som verden forventer av meg. Men fortsatt kan jeg være helt alene i en stor forsamling. Jeg kan være helt uten selvtillit i en oppgave jeg må løse. Jeg kan være helt lost i en verden jeg ikke tror jeg hører til, men som jeg likevel elsker. Og hater. Jeg vet jo egentlig hvem jeg er. Men noen ganger mister jeg meg selv og jeg blir 7 år. Den lille jenta som gledet seg til å begynne på skolen og har endt opp med å ikke huske mesteparten. For det gjør for vondt. Det gjør fortsatt vondt. Jeg er fortsatt ingen. Selv om jeg kanskje har en stor personlighet nå. Selv om jeg prøver å ta mye plass. Så er jeg egentlig i mitt eget hode verdiløs. Ingenting. Støv. Kakerlakk. Hatet. Uten at jeg er det lenger.

Jeg vil være fri. Fri.

Hurt

I hurt myself today to see if I still feel.
I focus on the pain, the only thing that's real.
The needle tears a hole, the old familiar sting.
Try to kill it all away but I remember everything.

What have I become my sweetest friend?
Everyone I know goes away in the end.
And you could have it all, my empire of dirt.
I will let you down. I will make you hurt.

I wear this crown of thorns upon my liar's chair.
Full of broken thoughts I cannot repair.
Beneath the stains of time the feelings disappear.
You are someone else, I am still right here.

What have I become my sweetest friend?
Everyone I know goes away in the end.
And you could have it all, my empire of dirt.
I will let you down. I will make you hurt.

If I could start again, a million miles away.
I would keep myself, I would find a way.

Planer

Jeg bruker fryktelig mye energi på å planlegge ting. Livet mitt. Jeg ender opp med å planlegge livet mitt mer enn jeg lever det. Samtidig liker jeg det. Jeg liker å drømme. Jeg liker å lære ting om steder jeg ønsker å reise. Jeg liker å være borte samtidig som jeg er her. Men hva om jeg begynner å bare leve og ikke planlegge alt mulig. Kanskje vil det bli bedre da. Men noe av det jeg planlegger gjennomfører jeg. Men så blir jeg usikker på om det var det rette valget. Noen ganger går det veldig bra. Som når jeg bestemte meg for at verden skulle være min i 7 mnd og bare reiste. Men hva med i dag? Er Bergen det rette valget? Jeg savner Tromsø så fryktelig. Hvordan kunne jeg bare reise fra alle sammen? Men det kan jo være at jeg blir å elske Bergen. Jeg har jo en del venner der. Og så skal jo Christine og Mikael også flytte dit. Og det blir jo bare så koselig. Savna Indiafolka mine. Det var og en god plan. India. Vibha kommer snart på besøk. Det blir jo bare kjempebra. Vibha var yogalærern min i Pondicherry og et av de vakreste mennesker eg har møtt i mitt liv. Men når eg tenker på det så har jeg egentlig hatt gleden av å bli kjent med veldig mange vakre mennesker i mitt liv. Og alle har påvirka livet mitt på en positiv måte. Og det er så godt å ha de i livet mitt. Kanskje hadde jeg ikke møtt alle disse menneskene uten at jeg hadde gjort dagdrømmer om til virkelighet. Så kanskje det er en positiv ting?