Når man blir fortalt hver dag i 10 år at man ikke er verdt noe, så gjør det noe med deg. Du prøver å stå i mot det. Prøver å bevise at du har verdi. Men etter en stund tror du bare på propagandaen deres. Du tror dem når de sier du ikke er verdt noe. Nei, du tror ikke. Du VET det. Det blir en sannhet. Sannheten er at du faktisk BLIR verdiløs. Også for deg selv. Og du hater deg selv. Og 10 år etterpå har man det fortsatt liggende der. Rett under huden. Du vet at du ikke er verdt det samme som alle andre. For de har indoktrinert det. Det er ikke mulig å bryte fri. Jeg vil aldri bli helt fri fra det. Fuck skolen. Fuck å være ung og lykkelig. Dersom du havner på feil side hater alle deg. Hvorfor? Du har feil klær, du er tjukk, du er svak, du har rart hår, du har briller, du har rar stemme.. Hva som helst. Egentlig tror jeg bare noen bestemmer seg for at det er noe galt. Dersom det er den rette personen som bestemmer seg for det, kan han/hun skape en unison hatkampanje.
Barn er ondskapsfulle. Og de har sterk gruppetilknytning. Gruppa bestemmer alt. Det er ikke lett å være imot gruppa. Dersom du er på den svakes side blir du ikke respektert. Du blir en av dem. Du blir utfryst. Og ingen vil det. Man lever der. Utenfor. Jeg kjenner jeg blir provosert når noen sier jeg er heldig. Du er heldig som gikk på en liten skole. Du er heldig som vokste opp i et lite miljø. Hvorfor tror folk at dette er en positiv ting. Jeg drømte om å gå på en skole der jeg kunne forsvinne i mengden. Hvor det var så mange elever at noen ikke engang visste hvem jeg var. Der ingen ville legge merke til meg. Der jeg var ikke-eksisterende.
Nå hørtes alt veldig svart ut. Jeg beklager til de som var positive mennesker i livet mitt også disse årene. Men poenget er. Det er lett å miste seg selv og perspektivet på verden når det virker som hele verden er mot deg. Spesielt når du er 7. Men også når du er 15. Men det var nok verst når man var veldig ung. Jeg er glad familien min er slik den er. Jeg elsker dem. Og de har alltid tillagt meg verdi. Takk for det.
Nå tror jeg at jeg har en viss verdi. Men skulle ønske jeg kunne virkelig legge alt det på hylla og si jeg bare har vokst på det. Men jeg har ikke vokst på det. Jeg har vokst på tross av det. De forminsket meg til ingenting. Jeg kan fortsatt bli 7 år. Jeg kan fortsatt komme i situasjoner der jeg føler meg som det ensomme lille barnet. Liten, ubetydelig, hatet, verdiløs. Og jeg hater det. Jeg skal være voksen. Jeg skal oppføre meg og gjøre det som verden forventer av meg. Men fortsatt kan jeg være helt alene i en stor forsamling. Jeg kan være helt uten selvtillit i en oppgave jeg må løse. Jeg kan være helt lost i en verden jeg ikke tror jeg hører til, men som jeg likevel elsker. Og hater. Jeg vet jo egentlig hvem jeg er. Men noen ganger mister jeg meg selv og jeg blir 7 år. Den lille jenta som gledet seg til å begynne på skolen og har endt opp med å ikke huske mesteparten. For det gjør for vondt. Det gjør fortsatt vondt. Jeg er fortsatt ingen. Selv om jeg kanskje har en stor personlighet nå. Selv om jeg prøver å ta mye plass. Så er jeg egentlig i mitt eget hode verdiløs. Ingenting. Støv. Kakerlakk. Hatet. Uten at jeg er det lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar