Jeg vil bare komme med en oppfordring: bruk kondom!
Les gjerne også dette blogginnlegget mitt.
onsdag 1. desember 2010
Eksamen..
Nå har jeg gjort det igjen. Skrevet en eksamen natten før den skal leveres. Egentlig er det ganske uproblematisk når det kommer til årets oppgaver, siden det bare er oppgaver som skal godkjennes og ikke egentlig har noe betydning, så lenge de tilfredstiller disse kravene: "kandidaten viser begrenset analytisk evne og forståelse. Kandidaten har noe oversikt over viktige kunnskapselement i eksamensemnets faglige innhold, men kandidatens kunnskap er ufullstendig og preget av begrenset innsikt i sammenhengene i emnet. Kandidaten behersker i begrenset grad bruken av disse kunnskapselementene." (sakset fra wikipedia). Det betyr nok at jeg står på den oppgaven jeg leverte i dag. Selv om det nok ikke er blandt mine beste arbeider. Men jeg kjenner at jeg faktisk føler meg litt lite tilfreds med den leverte oppgaven. Jeg føler at det er nå de kommer til å avsløre at jeg ikke har noe på en master å gjøre. Kanskje det er fordi vi skal ha muntelig eksamen i dette faget og jeg vet at de har lest denne oppgaven. Anonymiteten på dette nivået er ganske transparent. Jeg ble ganske overrasket over denne følelsen av å ikke være tilfreds med arbeidet jeg har gjort. Vanligvis tenker jeg at levert er levert og ferdig med det. Men kanskje jeg har utviklet et dypere ønske om å være skikkelig god til det jeg driver med? Ønsker om å levere inn noe jeg kan være stolt over, heller enn skammfull? Spørs om jeg må prøve å revurdere mine arbeidsmetoder neste semester. Kanskje jeg faktisk kan klare å bli en strukturert student uten å måtte ty til nattarbeid.
Kanskje..
Kanskje..
tirsdag 9. november 2010
Utenfor og inni
Døra er stengt. Du har ingen rett til å komme innenfor her. Du er ikke en av oss. Du er ingen. Du er den vi ikke liker. Du er den vi ikke trenger. Du er den som ikke har rettigheter. Du er liten, ekkel og ubrukelig. Du blir aldri den som passer inn. Du er ingen! Kald skulder. Kalde blikk. Ironi. Hint. Ekle stemmer. Ryggen mot deg. Rullende øyne. Stillhet. Ingen svar. Blikk. Avstand. Isvegg. Ensomheten. Usikkerheten. Verdiløsheten. Tomheten. Angsten. Døden på innsiden.
Hvem fortjener det? Ingen!
Hvem fortjener det? Ingen!
mandag 8. november 2010
Glorious weekend
 |
| Dansing må til :D |
Fredag var jeg:
*Lykkelig over å ha levert metodeoppgave
*På fest @ Christina og Jane
*Full
*Dansende (helt til energien min tok helt slutt)
*Pratsom
*Sikkert litt irriterende (men care)
*Glad
 |
| Pre-drunk |
 |
| Fancy flaskeåpner |
Vel, anyways. Ikke så mye mer å si om det, annet enn at jeg hadde det ARTIG!
Lørdag var jeg:
*Oppe klokka 4
*Litt redusert
*På kino to ganger
*@ Christina og spilte Buzz :D
*Kebabspisende
Søndag var jeg:
*Flink å rydda litt
*Flink å vaska 4 maskiner med klær
*Hørte samme plata ca 15 gonga
*Fikk dilla på en sang Christina spelte her om dagen, lasta den ned og hørte den 15 gonga på rad. Minst :P
*Glad for å få besøk av fineste Christine
*Tidlig i seng
Ganske uinteressant oppdatering. Til oppsummering kan jeg bar si at jeg har hatt en bra helg! Den beste på lenge.
end-week
 | |
| Sånn er utsikten når eg drive med nattearbeid |
tirsdag 2. november 2010
Procrastination proclamation
Hvorfor er det slik at jeg bare har konsentrasjon til et lite minutt av gangen? Hvorfor er det så viktig å sjekke om det har skjedd noe på Facebook når jeg ikke har sjekket den på 10 minutter? Jeg etterlyser en arbeidsplass der prokrastinering er en av de ønskede egenskapene. Jeg vil gjerne jobbe der. Helst med noe som interesserer meg og engasjerer meg. Men noe som jeg likevel kan prokrastinere ;) Jeg har skrevet et kort avsnitt. Jeg har vært her i to timer. Jeg har vært innom pauserommet syv ganger. På do to. Jeg underskriver herved the procrastination proclamation og håper på det beste. Det ordner seg for snille jenter :p
mandag 25. oktober 2010
Jeg kan
Noen ganger er jeg overbevist om at jeg ikke kan noen ting. At jeg ikke duger i sammenligning med alle de andre. At min stemme ikke er verdt å høre. Jeg tror at de ikke bryr seg. At de ikke ville merke det om jeg forsvant. At jeg ikke har gjort noe inntrykk på noen. At jeg er usynlig og ubetydelig.
Men jeg har faktisk noe å komme med. Jeg kan noe. Jeg er lite flink til selvhevdelse. Jeg er lite flink til å vise hvem jeg er og hva jeg kan. Jeg er lite flink til å ha tro på meg selv. Hvor mye lettere det hadde vært dersom jeg ikke overanalyserte alt..
Men jeg kan noe. Jeg har ting å komme med. Noen ganger tenker jeg noe og tør ikke si det høyt i tilfelle det jeg tenker ikke er godt nok, eller jeg ikke skal klare å argumentere godt nok for mine synspunkter uten å ha betenkningstid. Jeg kjenner mine svakheter godt, men jeg burde kjenne styrkene mine like godt..
Jeg kan en del om antropologiske og sosiologiske tilnærminger til rel.vit (eller ikke såååå mye, men jeg kan noe).
Jeg kan ganske mye om populærkultur som medium for nyreligiøsitet
Jeg kan lage mat
Jeg kan ta feil "buss" i Ghana og komme til en landsby som heter Koforidua når jeg skal til storbyen Koforidua fem timer i motsatt retning og klare å ikke frike ut, men gå langs en rød støvete landevei til jeg finner noen mennesker å spørre om hvor jeg kan ta buss tilbake.
Jeg kan reise alene i Asia og komme meg hjem i en bit.
Jeg kan portugisisk (jeg kan også det brasilianske flørtespråket til en viss grad :p)
Jeg gir ofte opp når jeg blir irritert, men som oftest er det midlertidig. Jeg gir ikke opp når det gjelder
Jeg kan hekle ;)
Jeg tror jeg er en god venn for de jeg er glad i.
Jeg kan drikke vodka som en ekte nordlending og cachasa som en ekte brasilianer.
Jeg er veldig flink å drepe planter (that reminds me... Vann til planta mi).
Jeg er en effektiv kakerlakkdreper (derfor tar man meg med på reise.. :p).
Jeg kan og er sikkert flere ting, men tenkte jeg skulle publisere dette uforskammede skryteinnlegget nå.
Men jeg har faktisk noe å komme med. Jeg kan noe. Jeg er lite flink til selvhevdelse. Jeg er lite flink til å vise hvem jeg er og hva jeg kan. Jeg er lite flink til å ha tro på meg selv. Hvor mye lettere det hadde vært dersom jeg ikke overanalyserte alt..
Men jeg kan noe. Jeg har ting å komme med. Noen ganger tenker jeg noe og tør ikke si det høyt i tilfelle det jeg tenker ikke er godt nok, eller jeg ikke skal klare å argumentere godt nok for mine synspunkter uten å ha betenkningstid. Jeg kjenner mine svakheter godt, men jeg burde kjenne styrkene mine like godt..
Jeg kan en del om antropologiske og sosiologiske tilnærminger til rel.vit (eller ikke såååå mye, men jeg kan noe).
Jeg kan ganske mye om populærkultur som medium for nyreligiøsitet
Jeg kan lage mat
Jeg kan ta feil "buss" i Ghana og komme til en landsby som heter Koforidua når jeg skal til storbyen Koforidua fem timer i motsatt retning og klare å ikke frike ut, men gå langs en rød støvete landevei til jeg finner noen mennesker å spørre om hvor jeg kan ta buss tilbake.
Jeg kan reise alene i Asia og komme meg hjem i en bit.
Jeg kan portugisisk (jeg kan også det brasilianske flørtespråket til en viss grad :p)
Jeg gir ofte opp når jeg blir irritert, men som oftest er det midlertidig. Jeg gir ikke opp når det gjelder
Jeg kan hekle ;)
Jeg tror jeg er en god venn for de jeg er glad i.
Jeg kan drikke vodka som en ekte nordlending og cachasa som en ekte brasilianer.
Jeg er veldig flink å drepe planter (that reminds me... Vann til planta mi).
Jeg er en effektiv kakerlakkdreper (derfor tar man meg med på reise.. :p).
Jeg kan og er sikkert flere ting, men tenkte jeg skulle publisere dette uforskammede skryteinnlegget nå.
tirsdag 19. oktober 2010
Cogito ergo sum
Selv om denne bloggoverskriften ser ut til å avsløre et intellektuelt filosofisk innlegg, kan jeg ikke love at det blir så veldig intellektuelt. Jeg tenker, derfor er jeg. Men hva når man tenker så mye at man ikke er. Krishna ba meg skrive noe snart for hun er lei av å ikke ha noe å lese :p Ja, her mitt livs papaya, her kommer det. Som de fleste som kjenner meg vet, kan jeg leve en del i mitt eget hode. Som oftest er det faktisk ikke en negativ ting. Det foregår en del kreativt og kanskje også intellektuelt inni der. Men når tankebanene mine ikke kan flytte seg mer enn skinnene til bybanen, det er da det blir et problem. Det kan være kjedelig å ta bybanen frem og tilbake i det samme sporet hele dagen. Eller hva tror dere. Dårlig eksempel?
Nuhvell. Høsten er ikke min årstid. Jeg kan noen dager kjenne hvor friskt og fint det er med kald vind i ansiktet, nydelige farger og hvor deilig det er med den bleike høstsola som enda har noen varmende stråler. Men høsten tapper meg også for krefter. Det er bare noe som forandres inni meg og jeg har lyst å rømme. Jeg har lyst å flytte ut av meg selv og bare være noe annet. Tenk å kunne vært vinden. Men her er jeg.
I dag kjente jeg noen velkjente smerter i mellomgulvet. Den typen vondt i magen små barn har når de ikke vil gå på skolen. Men jeg kjente den på skolen. Jeg trodde jeg kunne kontrollere det. Men jeg klarte det ikke. Hjertet mitt raste av gårde med meg og pusten klarer bare ikke å holde følge. Og verden bretter seg rundt meg og stenger meg inne. Jeg tror den er svart. Verden. Men etterpå har den farger igjen. Og jeg vet aldri hvordan jeg kunne tro at verden var så annerledes enn den er. Verden er bare det den er. Og siden jeg er en del av den, er jeg bare det jeg er. Men jeg er ikke nødvendigvis det jeg tror jeg er. Nå er det nesten som jeg ikke følger mine egne tanker.
Jeg mister helt kontrollen over livet mitt noen ganger. Og jeg tror det er derfor det skjer. Når jeg føler sterkt at jeg mangler kontroll så mister jeg også kontroll over kroppens reaksjoner. Det er bare sånn. Så nå må jeg klare å ta tilbake kontrollen og kjenner at det er godt jeg vet at noen kan hjelpe meg. Alt skal få komme ut. Let the healing begin.
Men dagen i dag har vært full av gode overraskelser. Og i bunn og grunn har den vært en god dag. Jeg fikk et spark i rumpa når det gjelder å ta tak i mitt eget liv og fikse det. Takk! Jeg har bestilt meg time for å få rotet litt opp i topplokket med en profesjonell. Jeg har fått frisk luft, god middag, lest litt Mary Douglas og sett en skikkelig feel-good-film.
Jeg er:
-Takknemlig for at det finnes noen folk som kan sparke meg i rumpa og være der akkurat når jeg trenger å vite at verden innebefatter flere mennesker enn bare meg.
-Takknemlig for at noen mennesker bare er gode og ærlige.
-Glad for at jeg fortsatt har evnen til å glede meg over ting. At verden ikke er konstant svartmalt.
-Takknemlig for at jeg kan klare å være reflektert og ikke mister meg selv.
-Stolt for at jeg endelig har gått og sagt til noen at jeg trenger hjelp.
-Glad for at jeg nå har mulighet til å få hjelp.
Jeg gleder meg til:
- Å henge med Christine på torsdag (lei for at eg ikke holdt avtalen vår i dag..).
- Å besøke Marthe i Edinburgh.
- Å ha HAU-tapas på fredag.
- Å ha levert eksamener som jeg kan stå inne for (for jeg vet jeg kan klare det).
- Det er premiere på Harry Potter.
- Handle julegaver.
- Begynne med masteren min.
Beklager at jeg spyr ut alt dette til dere. Det er ikke for å fiske etter sympati, men for å si til dere og universet at jeg har bestemt meg for at selv om noen dager er jævlige, så skal jeg klare alt jeg har satt meg som mål. Jeg trenger bare litt hjelp.
Det gjør ingenting at dere vet det. For jeg skammer meg ikke over det. Jeg kan, jeg vil og jeg skal få til det jeg vil.
Nuhvell. Høsten er ikke min årstid. Jeg kan noen dager kjenne hvor friskt og fint det er med kald vind i ansiktet, nydelige farger og hvor deilig det er med den bleike høstsola som enda har noen varmende stråler. Men høsten tapper meg også for krefter. Det er bare noe som forandres inni meg og jeg har lyst å rømme. Jeg har lyst å flytte ut av meg selv og bare være noe annet. Tenk å kunne vært vinden. Men her er jeg.
I dag kjente jeg noen velkjente smerter i mellomgulvet. Den typen vondt i magen små barn har når de ikke vil gå på skolen. Men jeg kjente den på skolen. Jeg trodde jeg kunne kontrollere det. Men jeg klarte det ikke. Hjertet mitt raste av gårde med meg og pusten klarer bare ikke å holde følge. Og verden bretter seg rundt meg og stenger meg inne. Jeg tror den er svart. Verden. Men etterpå har den farger igjen. Og jeg vet aldri hvordan jeg kunne tro at verden var så annerledes enn den er. Verden er bare det den er. Og siden jeg er en del av den, er jeg bare det jeg er. Men jeg er ikke nødvendigvis det jeg tror jeg er. Nå er det nesten som jeg ikke følger mine egne tanker.
Jeg mister helt kontrollen over livet mitt noen ganger. Og jeg tror det er derfor det skjer. Når jeg føler sterkt at jeg mangler kontroll så mister jeg også kontroll over kroppens reaksjoner. Det er bare sånn. Så nå må jeg klare å ta tilbake kontrollen og kjenner at det er godt jeg vet at noen kan hjelpe meg. Alt skal få komme ut. Let the healing begin.
Men dagen i dag har vært full av gode overraskelser. Og i bunn og grunn har den vært en god dag. Jeg fikk et spark i rumpa når det gjelder å ta tak i mitt eget liv og fikse det. Takk! Jeg har bestilt meg time for å få rotet litt opp i topplokket med en profesjonell. Jeg har fått frisk luft, god middag, lest litt Mary Douglas og sett en skikkelig feel-good-film.
Jeg er:
-Takknemlig for at det finnes noen folk som kan sparke meg i rumpa og være der akkurat når jeg trenger å vite at verden innebefatter flere mennesker enn bare meg.
-Takknemlig for at noen mennesker bare er gode og ærlige.
-Glad for at jeg fortsatt har evnen til å glede meg over ting. At verden ikke er konstant svartmalt.
-Takknemlig for at jeg kan klare å være reflektert og ikke mister meg selv.
-Stolt for at jeg endelig har gått og sagt til noen at jeg trenger hjelp.
-Glad for at jeg nå har mulighet til å få hjelp.
Jeg gleder meg til:
- Å henge med Christine på torsdag (lei for at eg ikke holdt avtalen vår i dag..).
- Å besøke Marthe i Edinburgh.
- Å ha HAU-tapas på fredag.
- Å ha levert eksamener som jeg kan stå inne for (for jeg vet jeg kan klare det).
- Det er premiere på Harry Potter.
- Handle julegaver.
- Begynne med masteren min.
Beklager at jeg spyr ut alt dette til dere. Det er ikke for å fiske etter sympati, men for å si til dere og universet at jeg har bestemt meg for at selv om noen dager er jævlige, så skal jeg klare alt jeg har satt meg som mål. Jeg trenger bare litt hjelp.
Det gjør ingenting at dere vet det. For jeg skammer meg ikke over det. Jeg kan, jeg vil og jeg skal få til det jeg vil.
onsdag 29. september 2010
Noen dager...
..føles alt litt tungt
..er man ulykkelig uten å vite hvorfor
..skulle man ønske man var eller hadde noe annet
..er man ensom selv om man er sammen med andre
..er det bare sånn
..er man ulykkelig uten å vite hvorfor
..skulle man ønske man var eller hadde noe annet
..er man ensom selv om man er sammen med andre
..er det bare sånn
tirsdag 28. september 2010
onsdag 22. september 2010
Verdensødeleggelse
Har du noen gang opplevd at en kommentar, en liten kommentar, som bare ødelegger alt. Du kan ha selvtillit på området. Du kan føle du mester det du gjør. Du kan til og med føle du er god på det. Og så kan noen komme med en liten kommentar og du bare vet at du ikke kan noe. At alt du trodde du kunne var galt. De ordene kan bryte ned all selvtillit og der er du. Strippa for kunnskaper, strippa for evner, strippa for visshet om at du klarer det. Igjen står du, som et usikkert barn. Usikker og redd. Naken og ensom. Avhengig av andre. Dine egne ben duger ikke lenger. Du har faila.
Episoden som utløste den her tankerekka var en kommentar av en sykepleier på jobb. Og i det tilfellet så er jeg faktisk kunnskapsløs. Jeg er usikker. Men poenget med å være i nærheten av sykepleiere er at jeg skal slippe å være bekymret. Jeg er ingen sykepleier. Men jeg kan gjøre jobben min. Det føltes som de ser ned på meg. Som om de mener jeg ikke burde være der. Som om jeg ikke er god nok. Og jeg hater det. For da tror jeg at jeg ikke er god nok. Det er ikke min skyld at de har ansatt meg. Det er ikke min skyld at de ikke ansetter en sykepleier eller en hjelpepleier. Strengt tatt burde det være det. Strengt tatt er det ingen av de som jobber med Maja som er kvalifisert. Men jeg gjør så godt jeg kan.
Jeg kom til å tenke på min første oppkjøring her om dagen. Jeg føler meg fortsatt som en failure når jeg tenker på det. Til tross for at det faktisk er 7 år siden. Faktisk 7 år og noen dager bare.. Jeg husker at jeg var sikker på jeg kunne kjøre bil. Jeg husker kjørelæreren min sa jeg kunne kjøre bil. Alle. Mamma og pappa og. Og så kom oppkjøringsdatoen. Og så ringte de og sa at sensor var blitt syk og jeg kunne ikke kjøre opp den dagen. Så en morgen jeg begynte sent på skolen ringte kjøreskolen og sa jeg kunne få oppkjøring den dagen, for det var noen som ikke kunne komme. Så jeg sa selvfølgelig ja. Og så måtte jeg stresse for å rekke bussen. Men det var et dårlig valg. Av to grunner. For det første; Jeg trenger tid å mentalt forberede meg når jeg skal gjøre viktige ting der fokus er på meg, som for eksempel kjøre opp, holde tale/foredrag og lignende. Det går som oftest bra så lenge jeg har hatt litt tid å forberede meg. For det andre fikk jeg den største fitta i verden som sensor (pardon my french, men det er sant!). Hvis jeg ikke var nervøs fra før ble jeg det i alle fall når jeg kom dit. Hun hadde en utrolig gave for å skremme oppkjørende ungdommer. Hun smilte ikke en eneste gang. Hun var bare kald og skummel. Tror aldri jeg har kjørt så dårlig i hele mitt liv. Tror jeg sjelden har vært så stressa. Og jeg brøt vikeplikten. Som var det jeg strøk på. Men jeg er ikke så sikker på at jeg hadde stått uansett. Og hun var veldig hyggelig og tok seg god tid på å forklare hvorfor jeg var en elendig sjåfør. Og jeg forlot trafikkstasjonen med vissheten om at jeg var verden verste sjåfør og ALDRI ble å kunne kjøre bil. Hun ble kalt strykejernet. Av den enkle grunn at mange av hennes studenter strøk på oppkjøring. Why? Fordi hun psyker de ut og knuser dem. Håper den dårlige karmaen fører til at hun blir en kakerlakk i sitt neste liv. Men poenget her er jo at jeg klarte å ta lappen, med støtte fra både foreldre og kjørerlærer som sa at jeg kunne kjøre. Så det ble litt sånn "in your face". I den tiden kunne man jo ta oppkjøringen igjen med en gang. Så uka etter hadde jeg lappen. Og den 23. har jeg hatt den i 7 år :O Men nå har jeg en mistanke om at fitta har flytta til Tromsø...
Siden jeg klarte å bevise at jeg kan kjøre bil, burde jeg også kunne bevise at jeg kan gjøre jobben min. Men egentlig tror jeg at barnevernet burde tilkalles, for jeg synger for stakkars jenta. En person sa til meg en gang at hvis stemmen min hadde sittet i en ku hadde ikke kjøttet vært spisende. Kanskje derfor jeg ikke liker å synge når noen hører på..
Episoden som utløste den her tankerekka var en kommentar av en sykepleier på jobb. Og i det tilfellet så er jeg faktisk kunnskapsløs. Jeg er usikker. Men poenget med å være i nærheten av sykepleiere er at jeg skal slippe å være bekymret. Jeg er ingen sykepleier. Men jeg kan gjøre jobben min. Det føltes som de ser ned på meg. Som om de mener jeg ikke burde være der. Som om jeg ikke er god nok. Og jeg hater det. For da tror jeg at jeg ikke er god nok. Det er ikke min skyld at de har ansatt meg. Det er ikke min skyld at de ikke ansetter en sykepleier eller en hjelpepleier. Strengt tatt burde det være det. Strengt tatt er det ingen av de som jobber med Maja som er kvalifisert. Men jeg gjør så godt jeg kan.
Jeg kom til å tenke på min første oppkjøring her om dagen. Jeg føler meg fortsatt som en failure når jeg tenker på det. Til tross for at det faktisk er 7 år siden. Faktisk 7 år og noen dager bare.. Jeg husker at jeg var sikker på jeg kunne kjøre bil. Jeg husker kjørelæreren min sa jeg kunne kjøre bil. Alle. Mamma og pappa og. Og så kom oppkjøringsdatoen. Og så ringte de og sa at sensor var blitt syk og jeg kunne ikke kjøre opp den dagen. Så en morgen jeg begynte sent på skolen ringte kjøreskolen og sa jeg kunne få oppkjøring den dagen, for det var noen som ikke kunne komme. Så jeg sa selvfølgelig ja. Og så måtte jeg stresse for å rekke bussen. Men det var et dårlig valg. Av to grunner. For det første; Jeg trenger tid å mentalt forberede meg når jeg skal gjøre viktige ting der fokus er på meg, som for eksempel kjøre opp, holde tale/foredrag og lignende. Det går som oftest bra så lenge jeg har hatt litt tid å forberede meg. For det andre fikk jeg den største fitta i verden som sensor (pardon my french, men det er sant!). Hvis jeg ikke var nervøs fra før ble jeg det i alle fall når jeg kom dit. Hun hadde en utrolig gave for å skremme oppkjørende ungdommer. Hun smilte ikke en eneste gang. Hun var bare kald og skummel. Tror aldri jeg har kjørt så dårlig i hele mitt liv. Tror jeg sjelden har vært så stressa. Og jeg brøt vikeplikten. Som var det jeg strøk på. Men jeg er ikke så sikker på at jeg hadde stått uansett. Og hun var veldig hyggelig og tok seg god tid på å forklare hvorfor jeg var en elendig sjåfør. Og jeg forlot trafikkstasjonen med vissheten om at jeg var verden verste sjåfør og ALDRI ble å kunne kjøre bil. Hun ble kalt strykejernet. Av den enkle grunn at mange av hennes studenter strøk på oppkjøring. Why? Fordi hun psyker de ut og knuser dem. Håper den dårlige karmaen fører til at hun blir en kakerlakk i sitt neste liv. Men poenget her er jo at jeg klarte å ta lappen, med støtte fra både foreldre og kjørerlærer som sa at jeg kunne kjøre. Så det ble litt sånn "in your face". I den tiden kunne man jo ta oppkjøringen igjen med en gang. Så uka etter hadde jeg lappen. Og den 23. har jeg hatt den i 7 år :O Men nå har jeg en mistanke om at fitta har flytta til Tromsø...
Siden jeg klarte å bevise at jeg kan kjøre bil, burde jeg også kunne bevise at jeg kan gjøre jobben min. Men egentlig tror jeg at barnevernet burde tilkalles, for jeg synger for stakkars jenta. En person sa til meg en gang at hvis stemmen min hadde sittet i en ku hadde ikke kjøttet vært spisende. Kanskje derfor jeg ikke liker å synge når noen hører på..
tirsdag 14. september 2010
Er vi født sånn eller blitt sånn
Har tenkt litt på hvorfor jeg er nattmenneske og ikke fungerer om morgenen. Kanskje jeg sånn evolusjonistisk er laget for å holde vakt om natta. For noen må jo det. Eller kanskje første levetiden avgjør hvordan man blir resten av livet. Jeg var for sent født (husker ikke hvor mye, men fødselen ble satt i gang) og jeg gav min mor fødselsdepresjoner for jeg var våken hele natten og sov hele dagen. Så hun såg ingen mennesker.
Søskenbarnet mitt fikk en gutt i dag. Han kom på termin. De har alltid alt på stell. Han kommer nok til å være organisert og alltid være i tide :)
Gratulerer Christina og Frank. Han var skjønn :)
Søskenbarnet mitt fikk en gutt i dag. Han kom på termin. De har alltid alt på stell. Han kommer nok til å være organisert og alltid være i tide :)
Gratulerer Christina og Frank. Han var skjønn :)
mandag 13. september 2010
Nordens Paradis
Denne helgen har jeg
- Vært på harryshopping i Finnland med Siri min
- Hatt med oss en smågal franskmann til Finnland (han haika ved veien)
- Hatt med en villmann fra Belgia på vei tilbake
- Villmannen kjente franskmannen. De hadde studert ilag i Frankrike (tror jeg)
- De møttes i Kilpis
- Verden er liten
- Vært på De fire roser sammen med beste Krishna og Siri
- Hatt fredagsvaffeldate i Bodegaen med Cathrine og Xabi. Uten vaffelen ;)
- Drukke store mengder kaffe og te med koselige mennesker
- Spist Aune Spesial og laget nye realitykonsepter sammen med Rachel, Arvy, Siri og Solveig
- Vært på det bordet i en kafe der alle ler høyt
- Tenkt at det sikkert var irriterende for alle andre
- Ikke brydd meg om at det kanskje var irriterende
- Sett masse folk kjøre rundt i bussa med irrgrønn "samekofte" og lurt på hvorfor...
- Blitt glad for at Kristoffer hadde ei Herr Nilsonskjorte og at jeg ikke er den eneste i verden som husker Pernille og herr Nilson
- Hatt speedlunch med Kristoffer
- vært på location og drukket Chai Latte. To ganger.
- Laget kake
- Vært på intimfest hos Anniken med Kine og Marta
- Blitt skremt
- Knust foten min på en kiste
- Hatt 4-stjerners reisemaraton hos Siri og Disneymaraton hos Anniken
- Spist kake
- Vært gla
- Men litt gretten og
- Det skjer av og til
- Hatt meningsløse samtaler
- Hatt meningsfulle samtaler
- vært takknemlig for vennene sine
- fått underskudd på søvn
Sååååeh, snær god natt :*
- Vært på harryshopping i Finnland med Siri min
- Hatt med oss en smågal franskmann til Finnland (han haika ved veien)
- Hatt med en villmann fra Belgia på vei tilbake
- Villmannen kjente franskmannen. De hadde studert ilag i Frankrike (tror jeg)
- De møttes i Kilpis
- Verden er liten
- Vært på De fire roser sammen med beste Krishna og Siri
- Hatt fredagsvaffeldate i Bodegaen med Cathrine og Xabi. Uten vaffelen ;)
- Drukke store mengder kaffe og te med koselige mennesker
- Spist Aune Spesial og laget nye realitykonsepter sammen med Rachel, Arvy, Siri og Solveig
- Vært på det bordet i en kafe der alle ler høyt
- Tenkt at det sikkert var irriterende for alle andre
- Ikke brydd meg om at det kanskje var irriterende
- Sett masse folk kjøre rundt i bussa med irrgrønn "samekofte" og lurt på hvorfor...
- Blitt glad for at Kristoffer hadde ei Herr Nilsonskjorte og at jeg ikke er den eneste i verden som husker Pernille og herr Nilson
- Hatt speedlunch med Kristoffer
- vært på location og drukket Chai Latte. To ganger.
- Laget kake
- Vært på intimfest hos Anniken med Kine og Marta
- Blitt skremt
- Knust foten min på en kiste
- Hatt 4-stjerners reisemaraton hos Siri og Disneymaraton hos Anniken
- Spist kake
- Vært gla
- Men litt gretten og
- Det skjer av og til
- Hatt meningsløse samtaler
- Hatt meningsfulle samtaler
- vært takknemlig for vennene sine
- fått underskudd på søvn
Sååååeh, snær god natt :*
tirsdag 7. september 2010
Bergen, my city?
Nå har jeg bodd i Bergen i en mnd. I begynnelsen var jeg stresset og litt trist, for jeg savnet livet mitt i Tromsø. Jeg synes alle andre på studiet var så smarte i forhold til meg og det regnet hele tiden. Nå har livet merkelig nok falt helt på plass. Jeg liker de menneskene som går på master. Jeg har engasjert meg i forskjellige aktiviteter. Hybelen min begynner å komme i orden. Og det har vært sommer siste uken. Så alt ordner seg etterhvert.
Men jeg har ikke glemt Tromsø. Og denne helgen kommer jeg til å være der. Veldig spontant kjøpte jeg meg en reise dit. Mest fordi jeg ville på en fest :p Og fordi jeg savner alle mine. Det er greit at man får nye venner, men jeg savner de gamle. Tromsø er fortsatt mitt hjerte nær, men Bergen vokser på meg (tror ikke man kan si det på norsk, men jeg sier det uansett).
Dette var egentlig ganske uinteressant. Skal prøve å skrive noe mer spennende neste gang.
<3
Men jeg har ikke glemt Tromsø. Og denne helgen kommer jeg til å være der. Veldig spontant kjøpte jeg meg en reise dit. Mest fordi jeg ville på en fest :p Og fordi jeg savner alle mine. Det er greit at man får nye venner, men jeg savner de gamle. Tromsø er fortsatt mitt hjerte nær, men Bergen vokser på meg (tror ikke man kan si det på norsk, men jeg sier det uansett).
Dette var egentlig ganske uinteressant. Skal prøve å skrive noe mer spennende neste gang.
<3
mandag 30. august 2010
Writing
"Writing is a form of personal freedom. It frees us from the mass identity we see all around us. In the end, writers will write not to be outlaw heroes of some underculture but mainly to save themselves, to survive as individuals."
(Don DeLillo)
(Don DeLillo)
tirsdag 24. august 2010
Ordets makt
De siste ukene har jeg lest mer en jeg har gjort på svært lenge. Og det var godt å oppdage at litteratur fortsatt forandrer meg. Ei god bok er ei som forandrer min verden og gjør at jeg tenker i baner jeg aldri eller sjeldent har før. Jeg oppdager meg selv i andre sine ord. Jeg oppdager verden i det de skriver. Jeg oppdager sannheter og løgner jeg ikke har tenkt på før. Jeg blir et nytt vesen i mitt gamle.
Kunnskap er makt sies det. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er makt jeg ønsker. Jeg tror det er forståelse. Følelsen av at man ikke er alene. Følelsen av at man ikke er den eneste som føler og tenker slik. En god bok er en som får deg til å fatte. Får deg til å se alle de tingene du visste var der, men aldri kunne fatte. De trenger ikke en gang å eksistere. Så snart du har lest dem er de sannheter og virkeligheter. Av og til er det synd man ikke kan leve der. Men kanskje det er det menneskelig natur som er slik. Lengte etter det som mangler, som man ikke vet hva er og kanskje aldri kommer til å finne?
Kunnskap er makt sies det. Men jeg tror ikke nødvendigvis det er makt jeg ønsker. Jeg tror det er forståelse. Følelsen av at man ikke er alene. Følelsen av at man ikke er den eneste som føler og tenker slik. En god bok er en som får deg til å fatte. Får deg til å se alle de tingene du visste var der, men aldri kunne fatte. De trenger ikke en gang å eksistere. Så snart du har lest dem er de sannheter og virkeligheter. Av og til er det synd man ikke kan leve der. Men kanskje det er det menneskelig natur som er slik. Lengte etter det som mangler, som man ikke vet hva er og kanskje aldri kommer til å finne?
onsdag 4. august 2010
Jobb :)
De har spurt meg om jeg kunne tenke meg å jobbe litt mer med Maja. Helger og sånn. Jeg ble veldig gla for tilbudet og takket ja. Da kan jeg komme hjem i helgene av og til for å jobbe og tjene litt penger uten at jeg trenger å finne meg kveldsjobbing i Bergen. Det blir bra.
Øynene
Det jeg husker best er de øynene. Nydelige store brune øyne med myke øyenvipper. Og sårene. Sårene i ansiktet. Sårene som vitnet om at det var blusset opp. Det va ikke lenger bare viruset. Hun hadde blitt syk. Imunsystemet hennes kom snart til å ikke klare det. Jenta var kanskje et år gammel. Hun satt på hoftene til en av de eldre kvinnene. I løpet av vårt besøk der var det tre forskjellige kvinner som passet på henne. Jeg klarer ikke å glemme de øyenene. Jeg kan fortsatt se de noen ganger. Jeg fikk følelsen av at hun var ment for noe stort. At verden trenger henne.
På gulvet ligger det en kvinne. Hennes lår er nesten ikke tykkere enn mine handledd. Hun ligner et bilde fra et hungersnødsherjet land. Men det er ikke hungersnøden som har tatt henne. Det er sykdommen. Øynene hennes er blasse. Nesen, munnen, øynene ser overdimensjonerte ut. Kinnene er bare skinn. Det er bare skinn over en hodeskalle. Jeg forstår ikke hvordan denne kvinnen kan være i live. Rundt dem sitter mennesker i alle aldre. Noen ser unge og sunne ut. Noen ser gamle og syke ut. Som kvinnen på gulvet. Men hun er nok ikke gammel. 30 kanskje. Det er en eldre dame som får meg til å trekke på smilebandet. Hun er et menneske som vet å ta vare på seg selv. Hun kommenterer høylytt og får mange av de andre menneskene til å le. Hun er småfrekk. Alle har sin måte å leve med det. Jeg liker hennes.
Jeg er på et frivillig Hiv/AIDS-støttesenter i Ghana. Jeg er med min afrikanske pappa, Kwaku Boateng (selv om han for så vidt ikke ble min "pappa" før to år senere). Mamma er også med. På dette senteret tilbyr de mat, samtaler og urtemedisiner annenhver uke til denne gruppen. Det er et bedre tilbud enn de fleste har. Medisinene hjelper ikke så mye, forteller Boat meg. Men det kan sinke symptomene litt. De går her mest for å vite at de ikke er alene. Og for å få seg et varmt måltid. Vi hjelper til å dele ut mat og medisiner. Den småfrekke dama henter først et fat mat i den ene køen. Etter å ha spist opp henter hun mer i den andre. Jeg tror jeg er den eneste som legger merke til det. Jeg må trekke på smilebåndet. Vi prater med menneskene og hører på sykepleieren som forteller dem om sykdommen deres. Den lille jenta er bak meg og jeg snur meg stadig for å se på henne. Hun er rolig. Hun gråter ikke. Etter mat og undervisning går alle rundt og snakker med hverandre. Jeg går bort til kvinnen som holder barnet. Hun smiler til meg og gir meg barnet. Hun sier noen ting jeg ikke forstår og en av de andre oversetter. Jeg spør dem hvem av dem som er moren. De rister på hodet og peker på kvinnen som ligger på gulvet. Den kvinnen som ikke har mye igjen. Den kvinnen AIDSen har spist opp. Og hjertet mitt gråter. Jeg tror øynene også gråter. Jeg holder dette vakre barnet, som skulle ha hatt en fremtid. Hun er ikke redd der hun sitter på min hofte. Hun ser på meg og smiler. Legger hodet inn til brystet mitt så hjertet mitt brister. Hun har sykdommen sier damene. Den har brutt ut nylig. Det går fortere med barn. Imunsystemet deres tåler det ikke så lenge. Jeg prøver å ikke bryte sammen. Damene skal snart gå. Jeg gir barnet fra meg. Moren hennes står opp og går. Jeg vet ikke hvor på denne magre kroppen det finnes muskler. Men hun går. Lett støttet av de andre kvinnene. Barnet med de vakre øynene klarer jeg ikke å glemme.
I bilen tilbake hører jeg på radioen at Ghana er på toppen av lista over de afrikanske landene som har minst korrupsjon. Og jeg tenker, det er ikke her korrupsjonen ligger. Det er legemiddelindustrien. Det er verdenssamfunnet. Vi bryr oss ikke. Ikke egentlig, i vår verden av overflod. Jeg vet det. For jeg er denne priviligerte personen. Noen ganger kan jeg glemme. Noen ganger klager jeg over det ene eller det andre. Jeg glemmer øynene, jeg glemmer menneskene og jeg glemmer mine ambisjoner om å gjøre verden til et bedre sted. Men så kommer de øynene til meg i en drøm. Og jeg husker. Og hjertet mitt gråter igjen. For menneskene og fordi jeg hadde glemt dem.
På gulvet ligger det en kvinne. Hennes lår er nesten ikke tykkere enn mine handledd. Hun ligner et bilde fra et hungersnødsherjet land. Men det er ikke hungersnøden som har tatt henne. Det er sykdommen. Øynene hennes er blasse. Nesen, munnen, øynene ser overdimensjonerte ut. Kinnene er bare skinn. Det er bare skinn over en hodeskalle. Jeg forstår ikke hvordan denne kvinnen kan være i live. Rundt dem sitter mennesker i alle aldre. Noen ser unge og sunne ut. Noen ser gamle og syke ut. Som kvinnen på gulvet. Men hun er nok ikke gammel. 30 kanskje. Det er en eldre dame som får meg til å trekke på smilebandet. Hun er et menneske som vet å ta vare på seg selv. Hun kommenterer høylytt og får mange av de andre menneskene til å le. Hun er småfrekk. Alle har sin måte å leve med det. Jeg liker hennes.
Jeg er på et frivillig Hiv/AIDS-støttesenter i Ghana. Jeg er med min afrikanske pappa, Kwaku Boateng (selv om han for så vidt ikke ble min "pappa" før to år senere). Mamma er også med. På dette senteret tilbyr de mat, samtaler og urtemedisiner annenhver uke til denne gruppen. Det er et bedre tilbud enn de fleste har. Medisinene hjelper ikke så mye, forteller Boat meg. Men det kan sinke symptomene litt. De går her mest for å vite at de ikke er alene. Og for å få seg et varmt måltid. Vi hjelper til å dele ut mat og medisiner. Den småfrekke dama henter først et fat mat i den ene køen. Etter å ha spist opp henter hun mer i den andre. Jeg tror jeg er den eneste som legger merke til det. Jeg må trekke på smilebåndet. Vi prater med menneskene og hører på sykepleieren som forteller dem om sykdommen deres. Den lille jenta er bak meg og jeg snur meg stadig for å se på henne. Hun er rolig. Hun gråter ikke. Etter mat og undervisning går alle rundt og snakker med hverandre. Jeg går bort til kvinnen som holder barnet. Hun smiler til meg og gir meg barnet. Hun sier noen ting jeg ikke forstår og en av de andre oversetter. Jeg spør dem hvem av dem som er moren. De rister på hodet og peker på kvinnen som ligger på gulvet. Den kvinnen som ikke har mye igjen. Den kvinnen AIDSen har spist opp. Og hjertet mitt gråter. Jeg tror øynene også gråter. Jeg holder dette vakre barnet, som skulle ha hatt en fremtid. Hun er ikke redd der hun sitter på min hofte. Hun ser på meg og smiler. Legger hodet inn til brystet mitt så hjertet mitt brister. Hun har sykdommen sier damene. Den har brutt ut nylig. Det går fortere med barn. Imunsystemet deres tåler det ikke så lenge. Jeg prøver å ikke bryte sammen. Damene skal snart gå. Jeg gir barnet fra meg. Moren hennes står opp og går. Jeg vet ikke hvor på denne magre kroppen det finnes muskler. Men hun går. Lett støttet av de andre kvinnene. Barnet med de vakre øynene klarer jeg ikke å glemme.
I bilen tilbake hører jeg på radioen at Ghana er på toppen av lista over de afrikanske landene som har minst korrupsjon. Og jeg tenker, det er ikke her korrupsjonen ligger. Det er legemiddelindustrien. Det er verdenssamfunnet. Vi bryr oss ikke. Ikke egentlig, i vår verden av overflod. Jeg vet det. For jeg er denne priviligerte personen. Noen ganger kan jeg glemme. Noen ganger klager jeg over det ene eller det andre. Jeg glemmer øynene, jeg glemmer menneskene og jeg glemmer mine ambisjoner om å gjøre verden til et bedre sted. Men så kommer de øynene til meg i en drøm. Og jeg husker. Og hjertet mitt gråter igjen. For menneskene og fordi jeg hadde glemt dem.
tirsdag 3. august 2010
Tristhetens poesi
Alt som er trist er så ufattelig vakkert på en måte. Som om tristheten har en egen poesi. Det indre vemodet har en shakespearisk klang som kan kjennes i dypet av magen et sted. Den gjør depresjonen og tristheten levelig. Angsten har ingen slik side. Angsten mangler poesi. Tristheten kan du leve i. Angsten suger deg inn og tar deg til fange. Den stjeler livet ditt og har ingen selvinnsikt. Angsten er svart og knugende. Angsten kjennes som fysisk smerte et sted under ribbena.
Alt er så vakkert. Så vakkert at det gjør vondt. Men det er poetisk vondt. Det overlever man. Livet balanserer. Tristheten gir en mening til det gode. Tristheten gjør livet godt.
Alt er så vakkert. Så vakkert at det gjør vondt. Men det er poetisk vondt. Det overlever man. Livet balanserer. Tristheten gir en mening til det gode. Tristheten gjør livet godt.
mandag 2. august 2010
Pandoras box
Når Pandora slapp ut all ondskap i fra krukken (det var ingen boks/eske) var det eneste som var igjen håp. Pandora var den første kvinna; hun ble skapt av jord for å plage menn (ja, for vi vet jo alle at det er kvinnens funksjon). Men siden Pandora har krukken og håpet er hos henne (i krukken) må det bety at håpet for verden da ligger i oss; kvinnene. Eller?
onsdag 28. juli 2010
Bergen it is!
Har nå fått tilbud om studieplass i Bergen og takka nettopp ja til det. Det var egentlig greit at valget ble tatt for meg. Men jeg føler litt vemod ved å ikke skulle bo i Tromsø lengre. Men Bergen er større og egentlig så er det jo veldig fint der. Og sånn bortsett fra at de har veldig stygg dialekt (Tromsø har jo vakker dialekt) så kommer jeg nok å like Bergen og bergensere. Mamma var veldig lykkelig. Nå kommer jeg jo til å bo så nært at jeg kan komme hjem av og til. Og venner får jeg vel. Dessuten er det jo mange fantastiske mennesker jeg kjenner som bor i Bergen. Og så har de IKEA! Var der i går. Jeg er litt forelsket. I IKEA. Men å finne en plass å bo tror jeg blir en større utfordring. Det e jo dritdyrt. Har ikkje lyst å betale 4000,- for å bu i kollektiv sammen med 8 andre. 8 stk på et kjøkken må jo bare bli rot og tull. Jeg hadde lyst å bo alene. Men det ordna seg vel. Borghild sa jeg kanskje kunne kræsje på sofaen hennes. Så jeg har den muligheten.
Destiny took care of it for me.
Creation is like an eternal child, playing an eternal game in an eternal garden :D
Destiny took care of it for me.
Creation is like an eternal child, playing an eternal game in an eternal garden :D
søndag 25. juli 2010
What to do?
Jeg klarer ikke å bestemme meg. Skal jeg ombestemme meg. Skal jeg pakke hele bilen full igjen å kjøre nordover. Skal jeg dra hjem til Tromsø? Jeg har sendt mail til universitetet i Bergen i dag, bare for å spørre om der er noen sjanse for at jeg kommer inn. Så jeg må kanskje vente på svaret. Men et tilbud skulle ha kommet i midten av måneden, men ingenting kom. Så nå har jeg ikke noe håp om det. Men det kan jo hende det er noen som takker nei til plassen. Men samtidig er det litt usannsynlig. De fleste som søker på master har vel en intensjon om å ta plassen, eller? Det er jo en master. Jeg tror jeg må lage en Bergen-vs.- Tromsøliste for å se hva som er de positive og negative sidene ved hvert av valgene.
Bergen (positive ting ved å flytte dit)
*Det er større en Tromsø
*Det er kortere vinter
*Man kan fly direkte til flere destinasjoner enn fra Tromsø
*Det er kort vei hjem
*IKEA
*Mange koselige folk bor/skal flytte til Bergen
Tromsø (positive ting med å bo der)
*Hele nettverket mitt er der
*Mine fantastiske venner bor der
*Nordlys/midnattsol ;)
*Jeg vet hvor alt er
*Gode venner
*Universitetet er lite og jeg kjenner det allerede
*Jeg savner byen og alle jeg kjenner der
*Location
*Aunegården
*Vennene mine
*Blå Rock
*Inntak på master i januar
*Ingen restriksjoner på antall studenter (?)
Bergen (negative ting)
*Det regner mye
*Jeg har ikke noe å gjøre der uten studiet
*Jeg kjenner ikke så mange
*Jeg har enda ikke fått jobb eller plass å bo
*Det er mer slaps om vinteren (kanskje..)
*Dersom jeg skal søke på master der må jeg vente et helt år
*Da blir studielånet å rente seg (og jeg må betale på det)
*Dersom jeg skal være bare 5 måneder er det vanskelig å finne plass å bo og jobb
Tromsø (negative ting)
*Februar (når vinteren og mørket har vart ei stund)
*Lang vinter
*Usentralt i forhold til å reise
*Vanskelig å finne plass å bo (?)
*Vanskelig jobbmarked (?)
Æsj. Tror jeg trenger hjelp med dette. Anyone??
Bergen (positive ting ved å flytte dit)
*Det er større en Tromsø
*Det er kortere vinter
*Man kan fly direkte til flere destinasjoner enn fra Tromsø
*Det er kort vei hjem
*IKEA
*Mange koselige folk bor/skal flytte til Bergen
Tromsø (positive ting med å bo der)
*Hele nettverket mitt er der
*Mine fantastiske venner bor der
*Nordlys/midnattsol ;)
*Jeg vet hvor alt er
*Gode venner
*Universitetet er lite og jeg kjenner det allerede
*Jeg savner byen og alle jeg kjenner der
*Location
*Aunegården
*Vennene mine
*Blå Rock
*Inntak på master i januar
*Ingen restriksjoner på antall studenter (?)
Bergen (negative ting)
*Det regner mye
*Jeg har ikke noe å gjøre der uten studiet
*Jeg kjenner ikke så mange
*Jeg har enda ikke fått jobb eller plass å bo
*Det er mer slaps om vinteren (kanskje..)
*Dersom jeg skal søke på master der må jeg vente et helt år
*Da blir studielånet å rente seg (og jeg må betale på det)
*Dersom jeg skal være bare 5 måneder er det vanskelig å finne plass å bo og jobb
Tromsø (negative ting)
*Februar (når vinteren og mørket har vart ei stund)
*Lang vinter
*Usentralt i forhold til å reise
*Vanskelig å finne plass å bo (?)
*Vanskelig jobbmarked (?)
Æsj. Tror jeg trenger hjelp med dette. Anyone??
The value of a person
Når man blir fortalt hver dag i 10 år at man ikke er verdt noe, så gjør det noe med deg. Du prøver å stå i mot det. Prøver å bevise at du har verdi. Men etter en stund tror du bare på propagandaen deres. Du tror dem når de sier du ikke er verdt noe. Nei, du tror ikke. Du VET det. Det blir en sannhet. Sannheten er at du faktisk BLIR verdiløs. Også for deg selv. Og du hater deg selv. Og 10 år etterpå har man det fortsatt liggende der. Rett under huden. Du vet at du ikke er verdt det samme som alle andre. For de har indoktrinert det. Det er ikke mulig å bryte fri. Jeg vil aldri bli helt fri fra det. Fuck skolen. Fuck å være ung og lykkelig. Dersom du havner på feil side hater alle deg. Hvorfor? Du har feil klær, du er tjukk, du er svak, du har rart hår, du har briller, du har rar stemme.. Hva som helst. Egentlig tror jeg bare noen bestemmer seg for at det er noe galt. Dersom det er den rette personen som bestemmer seg for det, kan han/hun skape en unison hatkampanje.
Barn er ondskapsfulle. Og de har sterk gruppetilknytning. Gruppa bestemmer alt. Det er ikke lett å være imot gruppa. Dersom du er på den svakes side blir du ikke respektert. Du blir en av dem. Du blir utfryst. Og ingen vil det. Man lever der. Utenfor. Jeg kjenner jeg blir provosert når noen sier jeg er heldig. Du er heldig som gikk på en liten skole. Du er heldig som vokste opp i et lite miljø. Hvorfor tror folk at dette er en positiv ting. Jeg drømte om å gå på en skole der jeg kunne forsvinne i mengden. Hvor det var så mange elever at noen ikke engang visste hvem jeg var. Der ingen ville legge merke til meg. Der jeg var ikke-eksisterende.
Nå hørtes alt veldig svart ut. Jeg beklager til de som var positive mennesker i livet mitt også disse årene. Men poenget er. Det er lett å miste seg selv og perspektivet på verden når det virker som hele verden er mot deg. Spesielt når du er 7. Men også når du er 15. Men det var nok verst når man var veldig ung. Jeg er glad familien min er slik den er. Jeg elsker dem. Og de har alltid tillagt meg verdi. Takk for det.
Nå tror jeg at jeg har en viss verdi. Men skulle ønske jeg kunne virkelig legge alt det på hylla og si jeg bare har vokst på det. Men jeg har ikke vokst på det. Jeg har vokst på tross av det. De forminsket meg til ingenting. Jeg kan fortsatt bli 7 år. Jeg kan fortsatt komme i situasjoner der jeg føler meg som det ensomme lille barnet. Liten, ubetydelig, hatet, verdiløs. Og jeg hater det. Jeg skal være voksen. Jeg skal oppføre meg og gjøre det som verden forventer av meg. Men fortsatt kan jeg være helt alene i en stor forsamling. Jeg kan være helt uten selvtillit i en oppgave jeg må løse. Jeg kan være helt lost i en verden jeg ikke tror jeg hører til, men som jeg likevel elsker. Og hater. Jeg vet jo egentlig hvem jeg er. Men noen ganger mister jeg meg selv og jeg blir 7 år. Den lille jenta som gledet seg til å begynne på skolen og har endt opp med å ikke huske mesteparten. For det gjør for vondt. Det gjør fortsatt vondt. Jeg er fortsatt ingen. Selv om jeg kanskje har en stor personlighet nå. Selv om jeg prøver å ta mye plass. Så er jeg egentlig i mitt eget hode verdiløs. Ingenting. Støv. Kakerlakk. Hatet. Uten at jeg er det lenger.
Hurt
I hurt myself today to see if I still feel.
I focus on the pain, the only thing that's real.
The needle tears a hole, the old familiar sting.
Try to kill it all away but I remember everything.
What have I become my sweetest friend?
Everyone I know goes away in the end.
And you could have it all, my empire of dirt.
I will let you down. I will make you hurt.
I wear this crown of thorns upon my liar's chair.
Full of broken thoughts I cannot repair.
Beneath the stains of time the feelings disappear.
You are someone else, I am still right here.
What have I become my sweetest friend?
Everyone I know goes away in the end.
And you could have it all, my empire of dirt.
I will let you down. I will make you hurt.
If I could start again, a million miles away.
I would keep myself, I would find a way.
I focus on the pain, the only thing that's real.
The needle tears a hole, the old familiar sting.
Try to kill it all away but I remember everything.
What have I become my sweetest friend?
Everyone I know goes away in the end.
And you could have it all, my empire of dirt.
I will let you down. I will make you hurt.
I wear this crown of thorns upon my liar's chair.
Full of broken thoughts I cannot repair.
Beneath the stains of time the feelings disappear.
You are someone else, I am still right here.
What have I become my sweetest friend?
Everyone I know goes away in the end.
And you could have it all, my empire of dirt.
I will let you down. I will make you hurt.
If I could start again, a million miles away.
I would keep myself, I would find a way.
mandag 19. juli 2010
Planer
Jeg bruker fryktelig mye energi på å planlegge ting. Livet mitt. Jeg ender opp med å planlegge livet mitt mer enn jeg lever det. Samtidig liker jeg det. Jeg liker å drømme. Jeg liker å lære ting om steder jeg ønsker å reise. Jeg liker å være borte samtidig som jeg er her. Men hva om jeg begynner å bare leve og ikke planlegge alt mulig. Kanskje vil det bli bedre da. Men noe av det jeg planlegger gjennomfører jeg. Men så blir jeg usikker på om det var det rette valget. Noen ganger går det veldig bra. Som når jeg bestemte meg for at verden skulle være min i 7 mnd og bare reiste. Men hva med i dag? Er Bergen det rette valget? Jeg savner Tromsø så fryktelig. Hvordan kunne jeg bare reise fra alle sammen? Men det kan jo være at jeg blir å elske Bergen. Jeg har jo en del venner der. Og så skal jo Christine og Mikael også flytte dit. Og det blir jo bare så koselig. Savna Indiafolka mine. Det var og en god plan. India. Vibha kommer snart på besøk. Det blir jo bare kjempebra. Vibha var yogalærern min i Pondicherry og et av de vakreste mennesker eg har møtt i mitt liv. Men når eg tenker på det så har jeg egentlig hatt gleden av å bli kjent med veldig mange vakre mennesker i mitt liv. Og alle har påvirka livet mitt på en positiv måte. Og det er så godt å ha de i livet mitt. Kanskje hadde jeg ikke møtt alle disse menneskene uten at jeg hadde gjort dagdrømmer om til virkelighet. Så kanskje det er en positiv ting?
Abonner på:
Innlegg (Atom)