Verdensødeleggelse

Har du noen gang opplevd at en kommentar, en liten kommentar, som bare ødelegger alt. Du kan ha selvtillit på området. Du kan føle du mester det du gjør. Du kan til og med føle du er god på det. Og så kan noen komme med en liten kommentar og du bare vet at du ikke kan noe. At alt du trodde du kunne var galt. De ordene kan bryte ned all selvtillit og der er du. Strippa for kunnskaper, strippa for evner, strippa for visshet om at du klarer det. Igjen står du, som et usikkert barn. Usikker og redd. Naken og ensom. Avhengig av andre. Dine egne ben duger ikke lenger. Du har faila.

Episoden som utløste den her tankerekka var en kommentar av en sykepleier på jobb. Og i det tilfellet så er jeg faktisk kunnskapsløs. Jeg er usikker. Men poenget med å være i nærheten av sykepleiere er at jeg skal slippe å være bekymret. Jeg er ingen sykepleier. Men jeg kan gjøre jobben min. Det føltes som de ser ned på meg. Som om de mener jeg ikke burde være der. Som om jeg ikke er god nok. Og jeg hater det. For da tror jeg at jeg ikke er god nok. Det er ikke min skyld at de har ansatt meg. Det er ikke min skyld at de ikke ansetter en sykepleier eller en hjelpepleier. Strengt tatt burde det være det. Strengt tatt er det ingen av de som jobber med Maja som er kvalifisert. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Jeg kom til å tenke på min første oppkjøring her om dagen. Jeg føler meg fortsatt som en failure når jeg tenker på det. Til tross for at det faktisk er 7 år siden. Faktisk 7 år og noen dager bare.. Jeg husker at jeg var sikker på jeg kunne kjøre bil. Jeg husker kjørelæreren min sa jeg kunne kjøre bil. Alle. Mamma og pappa og. Og så kom oppkjøringsdatoen. Og så ringte de og sa at sensor var blitt syk og jeg kunne ikke kjøre opp den dagen. Så en morgen jeg begynte sent på skolen ringte kjøreskolen og sa jeg kunne få oppkjøring den dagen, for det var noen som ikke kunne komme. Så jeg sa selvfølgelig ja. Og så måtte jeg stresse for å rekke bussen. Men det var et dårlig valg. Av to grunner. For det første; Jeg trenger tid å mentalt forberede meg når jeg skal gjøre viktige ting der fokus er på meg, som for eksempel kjøre opp, holde tale/foredrag og lignende. Det går som oftest bra så lenge jeg har hatt litt tid å forberede meg. For det andre fikk jeg den største fitta i verden som sensor (pardon my french, men det er sant!). Hvis jeg ikke var nervøs fra før ble jeg det i alle fall når jeg kom dit. Hun hadde en utrolig gave for å skremme oppkjørende ungdommer. Hun smilte ikke en eneste gang. Hun var bare kald og skummel. Tror aldri jeg har kjørt så dårlig i hele mitt liv. Tror jeg sjelden har vært så stressa. Og jeg brøt vikeplikten. Som var det jeg strøk på. Men jeg er ikke så sikker på at jeg hadde stått uansett. Og hun var veldig hyggelig og tok seg god tid på å forklare hvorfor jeg var en elendig sjåfør. Og jeg forlot trafikkstasjonen med vissheten om at jeg var verden verste sjåfør og ALDRI ble å kunne kjøre bil. Hun ble kalt strykejernet. Av den enkle grunn at mange av hennes studenter strøk på oppkjøring. Why? Fordi hun psyker de ut og knuser dem. Håper den dårlige karmaen fører til at hun blir en kakerlakk i sitt neste liv. Men poenget her er jo at jeg klarte å ta lappen, med støtte fra både foreldre og kjørerlærer som sa at jeg kunne kjøre. Så det ble litt sånn "in your face". I den tiden kunne man jo ta oppkjøringen igjen med en gang. Så uka etter hadde jeg lappen. Og den 23. har jeg hatt den i 7 år :O Men nå har jeg en mistanke om at fitta har flytta til Tromsø...

Siden jeg klarte å bevise at jeg kan kjøre bil, burde jeg også kunne bevise at jeg kan gjøre jobben min. Men egentlig tror jeg at barnevernet burde tilkalles, for jeg synger for stakkars jenta. En person sa til meg en gang at hvis stemmen min hadde sittet i en ku hadde ikke kjøttet vært spisende. Kanskje derfor jeg ikke liker å synge når noen hører på..