Alt som er trist er så ufattelig vakkert på en måte. Som om tristheten har en egen poesi. Det indre vemodet har en shakespearisk klang som kan kjennes i dypet av magen et sted. Den gjør depresjonen og tristheten levelig. Angsten har ingen slik side. Angsten mangler poesi. Tristheten kan du leve i. Angsten suger deg inn og tar deg til fange. Den stjeler livet ditt og har ingen selvinnsikt. Angsten er svart og knugende. Angsten kjennes som fysisk smerte et sted under ribbena.
Alt er så vakkert. Så vakkert at det gjør vondt. Men det er poetisk vondt. Det overlever man. Livet balanserer. Tristheten gir en mening til det gode. Tristheten gjør livet godt.
Ville aldri klart å sette ord på det (iallfall ikkje så underfullt fine), men e helt enig der. Skal begynne å lese masse i bloggen din.
SvarSlettTakk Kristin :) Så koselig at du kommentera. Det lika eg :*
SvarSlett