mandag 25. oktober 2010

Jeg kan

Noen ganger er jeg overbevist om at jeg ikke kan noen ting. At jeg ikke duger i sammenligning med alle de andre. At min stemme ikke er verdt å høre. Jeg tror at de ikke bryr seg. At de ikke ville merke det om jeg forsvant. At jeg ikke har gjort noe inntrykk på noen. At jeg er usynlig og ubetydelig.

Men jeg har faktisk noe å komme med. Jeg kan noe. Jeg er lite flink til selvhevdelse. Jeg er lite flink til å vise hvem jeg er og hva jeg kan. Jeg er lite flink til å ha tro på meg selv. Hvor mye lettere det hadde vært dersom jeg ikke overanalyserte alt..

Men jeg kan noe. Jeg har ting å komme med. Noen ganger tenker jeg noe og tør ikke si det høyt i tilfelle det jeg tenker ikke er godt nok, eller jeg ikke skal klare å argumentere godt nok for mine synspunkter uten å ha betenkningstid. Jeg kjenner mine svakheter godt, men jeg burde kjenne styrkene mine like godt..

Jeg kan en del om antropologiske og sosiologiske tilnærminger til rel.vit (eller ikke såååå mye, men jeg kan noe).
Jeg kan ganske mye om populærkultur som medium for nyreligiøsitet
Jeg kan lage mat
Jeg kan ta feil "buss" i Ghana og komme til en landsby som heter Koforidua når jeg skal til storbyen Koforidua fem timer i motsatt retning og klare å ikke frike ut, men gå langs en rød støvete landevei til jeg finner noen mennesker å spørre om hvor jeg kan ta buss tilbake.
Jeg kan reise alene i Asia og komme meg hjem i en bit.
Jeg kan portugisisk (jeg kan også det brasilianske flørtespråket til en viss grad :p)
Jeg gir ofte opp når jeg blir irritert, men som oftest er det midlertidig. Jeg gir ikke opp når det gjelder
Jeg kan hekle ;)
Jeg tror jeg er en god venn for de jeg er glad i.
Jeg kan drikke vodka som en ekte nordlending og cachasa som en ekte brasilianer.
Jeg er veldig flink å drepe planter (that reminds me... Vann til planta mi).
Jeg er en effektiv kakerlakkdreper (derfor tar man meg med på reise.. :p).
Jeg kan og er sikkert flere ting, men tenkte jeg skulle publisere dette uforskammede skryteinnlegget nå.

tirsdag 19. oktober 2010

Cogito ergo sum

Selv om denne bloggoverskriften ser ut til å avsløre et intellektuelt filosofisk innlegg, kan jeg ikke love at det blir så veldig intellektuelt. Jeg tenker, derfor er jeg. Men hva når man tenker så mye at man ikke er. Krishna ba meg skrive noe snart for hun er lei av å ikke ha noe å lese :p Ja, her mitt livs papaya, her kommer det. Som de fleste som kjenner meg vet, kan jeg leve en del i mitt eget hode. Som oftest er det faktisk ikke en negativ ting. Det foregår en del kreativt og kanskje også intellektuelt inni der. Men når tankebanene mine ikke kan flytte seg mer enn skinnene til bybanen, det er da det blir et problem. Det kan være kjedelig å ta bybanen frem og tilbake i det samme sporet hele dagen. Eller hva tror dere. Dårlig eksempel?

Nuhvell. Høsten er ikke min årstid. Jeg kan noen dager kjenne hvor friskt og fint det er med kald vind i ansiktet, nydelige farger og hvor deilig det er med den bleike høstsola som enda har noen varmende stråler. Men høsten tapper meg også for krefter. Det er bare noe som forandres inni meg og jeg har lyst å rømme. Jeg har lyst å flytte ut av meg selv og bare være noe annet. Tenk å kunne vært vinden. Men her er jeg.

I dag kjente jeg noen velkjente smerter i mellomgulvet. Den typen vondt i magen små barn har når de ikke vil gå på skolen. Men jeg kjente den på skolen. Jeg trodde jeg kunne kontrollere det. Men jeg klarte det ikke. Hjertet mitt raste av gårde med meg og pusten klarer bare ikke å holde følge. Og verden bretter seg rundt meg og stenger meg inne. Jeg tror den er svart. Verden. Men etterpå har den farger igjen. Og jeg vet aldri hvordan jeg kunne tro at verden var så annerledes enn den er. Verden er bare det den er. Og siden jeg er en del av den, er jeg bare det jeg er. Men jeg er ikke nødvendigvis det jeg tror jeg er. Nå er det nesten som jeg ikke følger mine egne tanker.

Jeg mister helt kontrollen over livet mitt noen ganger. Og jeg tror det er derfor det skjer. Når jeg føler sterkt at jeg mangler kontroll så mister jeg også kontroll over kroppens reaksjoner. Det er bare sånn. Så nå må jeg klare å ta tilbake kontrollen og kjenner at det er godt jeg vet at noen kan hjelpe meg. Alt skal få komme ut. Let the healing begin.

Men dagen i dag har vært full av gode overraskelser. Og i bunn og grunn har den vært en god dag. Jeg fikk et spark i rumpa når det gjelder å ta tak i mitt eget liv og fikse det. Takk! Jeg har bestilt meg time for å få rotet litt opp i topplokket med en profesjonell. Jeg har fått frisk luft, god middag, lest litt Mary Douglas og sett en skikkelig feel-good-film.

Jeg er:
-Takknemlig for at det finnes noen folk som kan sparke meg i rumpa og være der akkurat når jeg trenger å vite at verden innebefatter flere mennesker enn bare meg.
-Takknemlig for at noen mennesker bare er gode og ærlige.
-Glad for at jeg fortsatt har evnen til å glede meg over ting. At verden ikke er konstant svartmalt.
-Takknemlig for at jeg kan klare å være reflektert og ikke mister meg selv.
-Stolt for at jeg endelig har gått og sagt til noen at jeg trenger hjelp.
-Glad for at jeg nå har mulighet til å få hjelp.

Jeg gleder meg til:
- Å henge med Christine på torsdag (lei for at eg ikke holdt avtalen vår i dag..).
- Å besøke Marthe i Edinburgh.
- Å ha HAU-tapas på fredag.
- Å ha levert eksamener som jeg kan stå inne for (for jeg vet jeg kan klare det).
- Det er premiere på Harry Potter.
- Handle julegaver.
- Begynne med masteren min.

Beklager at jeg spyr ut alt dette til dere. Det er ikke for å fiske etter sympati, men for å si til dere og universet at jeg har bestemt meg for at selv om noen dager er jævlige, så skal jeg klare alt jeg har satt meg som mål. Jeg trenger bare litt hjelp.

Det gjør ingenting at dere vet det. For jeg skammer meg ikke over det. Jeg kan, jeg vil og jeg skal få til det jeg vil.

onsdag 29. september 2010

Noen dager...

..føles alt litt tungt
..er man ulykkelig uten å vite hvorfor
..skulle man ønske man var eller hadde noe annet
..er man ensom selv om man er sammen med andre
..er det bare sånn

onsdag 22. september 2010

Verdensødeleggelse

Har du noen gang opplevd at en kommentar, en liten kommentar, som bare ødelegger alt. Du kan ha selvtillit på området. Du kan føle du mester det du gjør. Du kan til og med føle du er god på det. Og så kan noen komme med en liten kommentar og du bare vet at du ikke kan noe. At alt du trodde du kunne var galt. De ordene kan bryte ned all selvtillit og der er du. Strippa for kunnskaper, strippa for evner, strippa for visshet om at du klarer det. Igjen står du, som et usikkert barn. Usikker og redd. Naken og ensom. Avhengig av andre. Dine egne ben duger ikke lenger. Du har faila.

Episoden som utløste den her tankerekka var en kommentar av en sykepleier på jobb. Og i det tilfellet så er jeg faktisk kunnskapsløs. Jeg er usikker. Men poenget med å være i nærheten av sykepleiere er at jeg skal slippe å være bekymret. Jeg er ingen sykepleier. Men jeg kan gjøre jobben min. Det føltes som de ser ned på meg. Som om de mener jeg ikke burde være der. Som om jeg ikke er god nok. Og jeg hater det. For da tror jeg at jeg ikke er god nok. Det er ikke min skyld at de har ansatt meg. Det er ikke min skyld at de ikke ansetter en sykepleier eller en hjelpepleier. Strengt tatt burde det være det. Strengt tatt er det ingen av de som jobber med Maja som er kvalifisert. Men jeg gjør så godt jeg kan.

Jeg kom til å tenke på min første oppkjøring her om dagen. Jeg føler meg fortsatt som en failure når jeg tenker på det. Til tross for at det faktisk er 7 år siden. Faktisk 7 år og noen dager bare.. Jeg husker at jeg var sikker på jeg kunne kjøre bil. Jeg husker kjørelæreren min sa jeg kunne kjøre bil. Alle. Mamma og pappa og. Og så kom oppkjøringsdatoen. Og så ringte de og sa at sensor var blitt syk og jeg kunne ikke kjøre opp den dagen. Så en morgen jeg begynte sent på skolen ringte kjøreskolen og sa jeg kunne få oppkjøring den dagen, for det var noen som ikke kunne komme. Så jeg sa selvfølgelig ja. Og så måtte jeg stresse for å rekke bussen. Men det var et dårlig valg. Av to grunner. For det første; Jeg trenger tid å mentalt forberede meg når jeg skal gjøre viktige ting der fokus er på meg, som for eksempel kjøre opp, holde tale/foredrag og lignende. Det går som oftest bra så lenge jeg har hatt litt tid å forberede meg. For det andre fikk jeg den største fitta i verden som sensor (pardon my french, men det er sant!). Hvis jeg ikke var nervøs fra før ble jeg det i alle fall når jeg kom dit. Hun hadde en utrolig gave for å skremme oppkjørende ungdommer. Hun smilte ikke en eneste gang. Hun var bare kald og skummel. Tror aldri jeg har kjørt så dårlig i hele mitt liv. Tror jeg sjelden har vært så stressa. Og jeg brøt vikeplikten. Som var det jeg strøk på. Men jeg er ikke så sikker på at jeg hadde stått uansett. Og hun var veldig hyggelig og tok seg god tid på å forklare hvorfor jeg var en elendig sjåfør. Og jeg forlot trafikkstasjonen med vissheten om at jeg var verden verste sjåfør og ALDRI ble å kunne kjøre bil. Hun ble kalt strykejernet. Av den enkle grunn at mange av hennes studenter strøk på oppkjøring. Why? Fordi hun psyker de ut og knuser dem. Håper den dårlige karmaen fører til at hun blir en kakerlakk i sitt neste liv. Men poenget her er jo at jeg klarte å ta lappen, med støtte fra både foreldre og kjørerlærer som sa at jeg kunne kjøre. Så det ble litt sånn "in your face". I den tiden kunne man jo ta oppkjøringen igjen med en gang. Så uka etter hadde jeg lappen. Og den 23. har jeg hatt den i 7 år :O Men nå har jeg en mistanke om at fitta har flytta til Tromsø...

Siden jeg klarte å bevise at jeg kan kjøre bil, burde jeg også kunne bevise at jeg kan gjøre jobben min. Men egentlig tror jeg at barnevernet burde tilkalles, for jeg synger for stakkars jenta. En person sa til meg en gang at hvis stemmen min hadde sittet i en ku hadde ikke kjøttet vært spisende. Kanskje derfor jeg ikke liker å synge når noen hører på..

tirsdag 14. september 2010

Er vi født sånn eller blitt sånn

Har tenkt litt på hvorfor jeg er nattmenneske og ikke fungerer om morgenen. Kanskje jeg sånn evolusjonistisk er laget for å holde vakt om natta. For noen må jo det. Eller kanskje første levetiden avgjør hvordan man blir resten av livet.  Jeg var for sent født (husker ikke hvor mye, men fødselen ble satt i gang) og jeg gav min mor fødselsdepresjoner for jeg var våken hele natten og sov hele dagen. Så hun såg ingen mennesker.

Søskenbarnet mitt fikk en gutt i dag. Han kom på termin. De har alltid alt på stell. Han kommer nok til å være organisert og alltid være i tide :)
Gratulerer Christina og Frank. Han var skjønn :)

mandag 13. september 2010

Nordens Paradis

Denne helgen har jeg
- Vært på harryshopping i Finnland med Siri min
- Hatt med oss en smågal franskmann til Finnland (han haika ved veien)
- Hatt med en villmann fra Belgia på vei tilbake
- Villmannen kjente franskmannen. De hadde studert ilag i Frankrike (tror jeg)
- De møttes i Kilpis
- Verden er liten
- Vært på De fire roser sammen med beste Krishna og Siri
- Hatt fredagsvaffeldate i Bodegaen med Cathrine og Xabi. Uten vaffelen ;)
- Drukke store mengder kaffe og te med koselige mennesker
- Spist Aune Spesial og laget nye realitykonsepter sammen med Rachel, Arvy, Siri og Solveig
- Vært på det bordet i en kafe der alle ler høyt
- Tenkt at det sikkert var irriterende for alle andre
- Ikke brydd meg om at det kanskje var irriterende
- Sett masse folk kjøre rundt i bussa med irrgrønn "samekofte" og lurt på hvorfor...
- Blitt glad for at Kristoffer hadde ei Herr Nilsonskjorte og at jeg ikke er den eneste i verden som husker Pernille og herr Nilson
- Hatt speedlunch med Kristoffer
- vært på location og drukket Chai Latte. To ganger.
- Laget kake
- Vært på intimfest hos Anniken med Kine og Marta
- Blitt skremt
- Knust foten min på en kiste
- Hatt 4-stjerners reisemaraton hos Siri og Disneymaraton hos Anniken
- Spist kake
- Vært gla
- Men litt gretten og
- Det skjer av og til
- Hatt meningsløse samtaler
- Hatt meningsfulle samtaler
- vært takknemlig for vennene sine
- fått underskudd på søvn

Sååååeh, snær god natt :*